Dreamseeker

NY BLOGG

2010-03-08T12:24:00.001+13:00

Nytt år, NY BLOGG. Du er nå hjertlig velkommen til å besøke min nye blogg hvor jeg har store forhåpninger om at fotofunksjonen virker : VELKOMMEN HIT

En aldri så liten smakebit!

2010-03-03T14:59:00.011+13:00

Jeg vet det er på tide med en aldri så liten oppdatering her på min livlige blogg, og her kommer den! :D

Så vi hadde en helt toppers tur - kanskje egentlig en av di beste turene jeg noen gang har vært på. Det var en ordentlig ferie ferie med massevis av aktiviteter. Jeg har store planer om å opprette en ny blogg hvor fotofunskjonen virker bedre enn på denne. Så derfor kommer jeg ikke til å gi et referat fra turen nå, ettersom jeg har tenkt å gjøre det når bildene kommer fra Andy. Som vanlig vil dette ta sin tid, ettersom Andy har fancy kamera, må gjøre et eller annet med bildene slik at man faktisk kan se på dem også har han ikke så altfor god tid til å gjøre dette om dagen. Men han har lovet at de kommer, so pressure is on lovey. MEN mine bilder derimot er det bare å overføre til pcn og inn på bloggen. Så her kommer en liten bildeserie fra Sørøya sett gjennom Ingvilds øyne. Jeg tok ikke så mange bilder med kamera mitt ettersom vi begge tok bilder med Andys kamera. Men en aldri så liten smakebit kan dere vel ikke ha noe i mot?!?

Klar for avgang med ferje fra Wellington på en heller grå og kald sommerettermiddag!

Første dag av turen ble tilbrakt i whites bay like ved Picton, nord på sørøya.

Her fant vi en strandkrokodille

.... og vi hadde tuatua til lunsj

Vi var de eneste som campet her i nærheten av lake Tekapo, koste oss med skumle historier og bål. Vi så til og med en wallaby som egentlig ikke finnes på sørøya!

På campingplass i Central Otago etter harde dager til fots i Matutuki Valley

Barbeque og sykling i Glenorchy før seks dagers fottur i Rees Dart track.

Middag ved Lake Manapouri, også det sagnomsuste jordskjelvområdet (!)

I Clyde fikk vi besøk av noen søte kattunger som gjerne ville være med inn i teltet - her er en på oppdagelsesferd på gjerdet.

Vi snakkes!

...and then the Earth moved

2010-02-06T22:23:00.003+13:00

I gaar leide jeg og Andy kayaker. Vi padla og padla rundt og rundt Lake Manapouri i fantastisk vaer. Vi fant oss en passe fin strand og campe paa. Vi spiste lenge og godt, og hoppet i soveposene lenge for sandfluene (de er faele) kunne ta oss. I halv tida sovna vi vel. Jada, vi legger oss tidlig, men det blir morkt da. Litt for elleve var vi alikevel vakne igjen, og det med grunn! Hele bakken rista og rista - jordskjelv!

Andy: It's an Earthquake!
Ingvild: I know, cool!
Andy: Yeah!

Etter en god stund ga det seg, og jeg tenkte fortsatt kult. Men saa kom det enda et skjelv, og da maa jeg si jeg begynte aa bli litt skjelven.

Ingvild: What if the trees fall down?
Andy: They won't!
Ingvild: ok...

Ogsaa ga det skjelvet seg og jeg tenkte joss det var jammen litt av et jordskjelv gitt. Men saa slo det til enda en gang, og da tenkte jeg at det maa da utlose en tsunami (vi sov 100 meter fra innsjoen). Det gjorde ikke det, og det var siste skjelvet. I dag tidlig saa innsjoen fortsatt ut som en innsjo, og jeg heter fortsatt Ingvild.

Men jeg har opplevd et ordentlig jordskjelv! Og i dag fant vi ut hvorfor det var saa sterkt - vi laa akkurat i det omradet skjelvet var som var litt mer enn 5 paa richters skala (slaa den du!?).

Ok, naa er tida ute, vi snakkes. Jeg er fortsatt i livet og har det bra, Milford track i morra!

Goodbye for now

2010-01-07T11:17:00.008+13:00

Da reiser jeg om to døgn til sydligere breddegrader. Når det begynner å nærme seg 30 kuldegrader er det egentlig helt greit å være på vei tilbake igjen. MEN først vil jeg komme med de siste bildene av vårt kjære Norge. De kommer litt hulter i bulter ettersom jeg fortsatt ikke har ordna på bildefunksjonen på bloggen min (jeg kan ikke se hvilke biler jeg legger ut). Men det er bilder fra besøk av Milena(grønn jakke), Alina (gul jakke) og Sofie (rød jakke) ---- og jeg er såklart lilla. Det er bilder av palasset til Mamma på Ål med søskenbarn Silje. Og det er bilder av meg og Anna på tur. Shirin og Iselin. Nyttårsaften. Spark. Valgfri rekkefølge. Spennende. Enjoy :) Takk til pappa for bildene (og noen er mine og da, men ikke de fine). Og da sier jeg også takk for meg her i Norge - tida har gått altfor fort med jobb, besøk and other shit. Men kanskje sees vi før vi vet det? Insallah...

Natta natta, nå legger jeg meg og venter på at de 30 kuldegradene kannskje kommer krypende i natt... !! iik

Godt nyttår!

2010-01-04T11:41:00.002+13:00

Hva vil det nye året bringe?

En tur til Sørøya om en uke.

Siste del av bachelorgraden fram til juni.

?

Jeg gleder meg, godt nyttår!

------ Og disse bildene kan være en viktig tankevekker for de neste ti årene: http://www.nrk.no/1.6928548?index=29#image-gallery-content -------------------

So this is Christmas...

2009-12-25T22:25:00.011+13:00

Nå er det første juledag og jeg er veldig fornøyd med jula så langt - og så mange gaver jeg fikk (jeg som trodde jeg var for voksen til sånt:-o)!
Sender noen bilder til verdens beste Lisa som forhåpentligvis storkoser seg med en annerledes jul der borte. Tenkte du kanskje kunne få ende litt mer stemning (men ikke hjemlengsel da!)??? Her snødde det til og med i bøtter og spann på julaften, jippi! - I hope you enjoy the photos too, lovey!

Huset vårt i November - nå er det enda mer snø!

Jeg var også på besøk hos husmora Margaret i Trondheim (er det noe kjent med dette, Lisa?).

Jeg og Margaret gikk til og med en topp tur til Åkrefjell i full storm ala Monsen (lata vi i det minste som da)

Det har vært mye fint vær

Skigåing har det faktisk blitt mye av, både alene og med Margaret

Neste scarymovie cover?

De tilbakestående husmødrene slår til med krumkakebaking på Nes

Også var det endelig julaften med ribbe og det som skal til

bestemor var såklart på plass

Mamma lager mat...

...mens vi spiser :)
multekrem til dessert

gavene må prøves

Tusen takk tante og mamma for disse eksemplene ;)!

Gaver er like spennende vært år (til og med for de som er motstandere av jula - ikke bestemor, men pappa siktes til her)

Den yngeste deler så klart ut gaver...

...mens de eldre slapper av!

God jul!

GOD JUL

2009-12-24T06:25:00.004+13:00

GOD JUL til mine faste blogglesere som ikke feirer jul med meg!
Lisa: Jeg håper du får en fin og trivelig kveld i Vancouver -gleder meg på bilder!
Tante: Pass på at apekattene ikke spiser all julematen din!
Andy: God jul, rumpetrollet mitt! Neste år blir det meg, deg og den hellige jul heeele desember :-0!

Da løper jeg opp til gløgg og dagen før dagen på tv'n!

-Og til dere andre som leser bloggen min og ikke er nevnt her; legg igjen en kommentarer så kommer du inn i neste års juleord (Men god jul til 'dere' også :P)!

Nesbyen desember 2009

STEM PÅ ANDY!

2009-12-11T21:53:00.006+13:00

Nå er jeg langt inne i denne fantastiske bloggverdenen - og jeg og Andy (vel, kanskje mest Andy) har deltatt i en bloggkonkurranse! Og vi trenger DIN stemme for å vinne!

Konkurransen går ut på å fortelle en morsom historie/erfaring man som utlending har om Norge. Andy har skrevet sitt inlegg om aquavit og første møte med svigermor. Han ble med i "the top five", og nå er bare bloggstemmer som teller!

Og gjett hva vi vinner!??!?! EN KALENDER! - og DET kan vi bare ikke gå glipp av: Bruk din makt - STEM på ANDY nå: http://mylittlenorway.com/!

Home sweet home

2009-11-23T00:52:00.006+13:00

Da er jeg på norsk jord igjen etter nesten to år. Det er veldig rart at to år har godt så fort! Men det er heldigvis ikke så altfor mye som har forandra seg. De fleste er fortsatt de samme gamle gode, og Norge er fortsatt veldig dyrt (om ikke dyrere). Jeg har vært noen dager i Oslo, og nå noen dager i Trondheim hos Tante og Magsen. DEt har vært koslig og jeg kunne nok tenke meg og vært på ferie enda litt lenger (hvem trenger vel å jobbe!??!!?). Her kommer noen bilder fra den siste, travle uka. Jeg har fått meg ny bergansjakke i julegave fra mamma og pappa - veldig fornøyd!! (Og ja, jeg får bruke den FØR jul!)

Dette er strengt tatt ikke i Norge - Men dette er meg for en uke siden!

...og dette er Andy da og nå (kremt han sitter nok ikke ute i sola så mye nå, stakkars!)

med tante ble det hyttetur!

Fint vær og enda høst

Og her er egentlig hele grunnen for oppdateringa: min nye jakke! Og lue! (og faktisk : joggebukse også!)

Jeg ville egentlig bare legge ut noen bilder av nyjakka så mamma og pappa får se den før i de møter meg live! - I morra!

25 1/2 timer igjen...

2009-11-06T16:00:00.003+13:00

... til jeg har sommerferie!!! Det føles ikke helt sant akkurat nå her jeg nileser til eksamen, men jeg vet at i morra kveld klokka halv seks skal jeg drikke mojito i strålende humør, og ikke minst; strålende vær!!!!!!!!!!

KAKA

2009-10-28T21:05:00.003+13:00

Under finner du bilder av våre nye naboer, de er både frekke og sjarmerende. Vi har vel rundt fire stykk som flakser og banker på døra nå om dagen :) Før kameraet rakk å komme frem satt en av den på Andys skulder og spiste på øret hans (så nå hører han ikke så bra lenger.. :-o). Jeg har også lagt inn flere bilder fra Sri Lanka på Facebook for de av dere som vil se på de, og som kanskje ikke er fullt så aktive på denne skumle fjesboka!

Busy Bee

2009-10-22T17:25:00.003+13:00

"Dagene bare flyr" er en god gammel klassiker, og jeg må si meg enig med det. Jeg flyr, nesten bokstavlig talt (i det minste om tre og en halv uke!). Om dagen flyr jeg hit og dit; jeg gjør alle mulige legetester for ditt og datt (mest jobb i Norge), kjøper diverse nyttige artikler til 'den store sørøya turen' (bla sekk, sykkel, sykkelkurv, chillybin), samler inn referanser (ja! jeg skal søke master snart...i det minste 1.mars, jepp jeg er tidlig ute!!!), gjør skolearbeid, spiser god mat på konsulatet i Wellington mens jeg er i ekstremt viktige ANSA møter (jeg skal ta bilde neste gang av det flotte 'kontoret' vi får benytte så dere skjønner hvor viktig jeg føler meg) og ikke minst - jeg flyr ut og inn av røde kors kontoret med lodd, penger og mennesker flagrende rundt meg over hele Wellington! Jeg har til og med kjørt røde kors bilen (og det gikk helt fint!) - jepp, jeg føler meg viktig nok engang!!!!

Jeg er superstressa om dagen fordi jeg fortsatt har et essay og to eksamener igjen de to neste ukene. Og etter det skal jeg rett til Hamilton og hilse på Sebastian - den nyeste addition til Wilson familien født i går:) Så er den noen busy dager med røde kors, julegaveshopping, hadet bra drinker og så sitter jeg på flyet nordover. Men jeg har det bra, jeg stortrives med å fly overalt og satser på en strålende labour weekend med bbq lørdag kveld og etiopisk mat mandag kveld (ja, Wellingtons første etiopiske restaurant har åpnet!).

Jeg er en busy bee og glad for det.

The Hut

2009-09-28T16:11:00.018+13:00

Ja, nå har jeg hatt en alle tiders helg på The Hut (rett og slett)! Denne hytten er på en bondegård. Men bondegårdene i NZ er slett ikke som de der hjemme; her er de nemlig superstore - du kan til og med bruke flere dager for å kommer over hele eiendommen (hvis du ikke er altfor redd skumle kuer da...). Legger ved bilder fra vår get away weekend. Og ettersom jeg er så snill og flink med business legger jeg ved en link til hjemmesiden til The Hut for fremtidige nordmenn som vil på bondegård i New Zealand.

Vi begynte turen innover bondegårdland ved å krysse en aldri så liten elv. Den var kald, spesielt for sånne som meg som hater å gå barbeint. Tur tips 1: det er smartest å bare gå fort over! Tur tips 2: Det er ingen vits i å ta på så like mye klær som piken på bilde hvis det er varmt og sol. Du kan heller putte klærne i sekken i tilfelle dårlig vær.

Dit, til The Hut, skulle vi!

På veien møtte vi på disse. I New Zealand holdes de på bondegården! (JEG HUSKER IKKE HVA DE HETER PÅ NORSK :S:S Time to go home soon?)

Fremme. Legg merke til snøen på fjellene i bakgrunnen...

...og da var det godt med te etter en times tid gange opp bakken ;)

Såklart måtte vi ta bilde av lamma :)

ehmmm... Dette bilde la jeg mest med fordi jeg har fått meg nye urbane solbriller som jeg er veldig stolt av. Og veldig flink til å posere i.

Meg og The Hut (i vinkel (eller noe sånt) over hodet mitt)

Andy takes the credit for MY coooking !!

Hva er vel bedre enn et morgenbad i badekar???

Selvom urbane solbriller er på moten i Koromiko Road er det ikke alle som tar seg like bra ut som motedronningen selv.

...Og her kommer et bilde fra årets andre BBQ i Koromiko Road. Vi er ikke vegetarianere selv om vi faktisk hadde en på besøk. Han endte med å spise soppen med andre ord :S

Da har jeg seks uker intensivitet og en uke sommer igjen før jeg setter meg på flyet hjemover! Gleder meeeg!

:)

2009-09-06T11:20:00.004+12:00

Huff a meg så flink jeg er til å oppdatere om dagen! Det er kanskje miniblogger, men jevnlig ! I går hadde vi nok en strålende da, vi dro ut til Matara Beach og hadde vårens første BBQ. Det var litt kaldt!

Ellers er vi jo veldig bekymra for at vi bruker opp godværskvoten vår nå, og at det blir en veldig våt og kald sommer på sørøya i januar/februar. Men vi nyter i det minste disse dagene :D

VÅR!

2009-09-04T12:00:00.002+12:00

...Tenkte jeg bare skulle si det :) (Selv om det egentlig har vært en tilnærmet lik sommer den siste måneden kan jeg nå offisielt si at NZ vinteren er over - og jeg overlevde den RIMELIG bra, kan ikke huske hvorfor jeg klagde hele fjor?).

Ikke akkurat så fristende å reise hjem til VINTER om to måneder, men det går vel greit det og. Det er vel noen kjøttkaker og melkesjokolader som venter på meg i det minste... mmmm, og non stop!

Shoboo

OPPDATERING

2009-08-31T15:04:00.001+12:00

Haha, på forrige blogginnlegg ser jeg at titlene ikke passer med bildene. Men nå er jeg super lei at som har med digitale bilder, dataer og opplastning på blogg å gjøre at jeg lar det bare stå sånn! Så dette er ukas (eller månedens?) bloggkonkurranse: MIX AND MATCH: Gjett hvilke titler hører til hvor! Vinner får en klem neste gang jeg møter deg! YEY

Bedre sent enn aldri...?

2009-08-31T14:09:00.011+12:00

Ja, kjære blogglesere, her kommer noen flere bilder fra Sri Lanka. Det er ikke de siste siden jeg fortsatt venter på min kjæres bilder (og det kan ta en stund). Jeg vet at bloggetrollet når som helst kan bite meg i rumpa nå siden jeg har vært så treig. Men siden Andys data druknet for noen måneder siden har han enda ikke fått profft bildefiksings program på den nye dataen sin, så vi får bare vente i spenning på disse sagnomsuste bildene. Kanskje de dukker opp her, kanskje ikke? En ting er sikkert; hvis du kommer på besøk til meg om et år kan du i det minste se på bildene i fotoalbumet mitt :D
Forrige uke var vi på fjellet, sto en vakker ettermiddag på ski. Resten av tida var vi bura inne på hytta pga av uvær:( Men Men. Var også på ANSA møte i Auckland i helga, spiste VELDIG god mat og fikk en litt turbulent flytur tilbake. Jeg har aldri vært redd for å fly, men er veldig skeptisk nå om dagen for å si det sånn! Men vi landa i det minste trygt, og jeg har aldri før vært så glad for å føle det lille dunket når flyhjulene treffer bakken (og glad jeg ikke tok på meg redningsvesten i panikk ---- det hadde vært litt flaut :P).

Da var det på'n igjen

Denne gangen dro vi til Kandy, og utsikten fra balkongen vår var denne (se over):

Sri Lankisk mat :)

Vi dro på et elefant hjem: Det var cirka 80 elefanter på hjemmet som tar vare på forlatte babyer eller elefanter som trenger hjelp av andre grunner. Det har også blitt født noen elefanter her.

Dusj er godt i varmen

VI møtte en stakkars elefant som hadde tråkket på en landmine og har nå bare tre ben igjen og en dårlig rygg.

Daglig bading i elva får alle elefantene være med på.

:)

Vi tok toget videre fra Kandy til teplanatasjene i Nuwara Eliya i fjella. Veldig kaldt oppe her!

Andy på vårt morsomme hotell: en god britisk komedie fant vi ut at det var.

Teplanatasje.

Vi spiste masse krabbe curry; Her på stranda i colomobo siste kvelden før vi vendte snuten mot Bangkok i fem dager...

Vi dro på kokkeskole...

Nam nam

Motorsykkel tur...

Sushi bar

Mobil utebar i Bangkok.

Det var det for denne gang!

Sri Lanka

2009-07-04T16:51:00.019+12:00

(Buddah i Polonnaruwa)

Ja, da har jeg vaert i Sri Lanka i over en uke. Reisen hit var egentlig veldig lang. Men det var mest paa grunn av en atte timers stopover i Sydney, og 24 timer i Bangkok.

Det var verdt det. I Sydney dro jeg jo saaklar paa det obligatoriske besoket til operahuset, men jeg tok meg ogsaa tid til aa gaa i en dyrehage hvor jeg fikk se mange spennende australske dyr. Jeg gadd ikke ta bilde av alle, men koalaen og kenguruen fikk jeg foreviget.

I Bangkok ventet min irske venninne som jeg har jobbet sammen med i NZ paa meg, og vi gikk til sengs i fire tida paa morran bangkok tid (tror jeg hadde vaert vaken i over 30 timer da..). I Colombo ankom jeg ogsaa midt paa natta og ble hentet av min kjaere. Flyplassen ligger et stykke utenfor selve byen, saa det tar nesten en time aa kjore til der Andy bor. Denne natta fikk jeg ogsaa oppleve hva regntid vil si.
Togsystemet i Sri Lanka er veldig bra og velfungerende.
Ganske fort reiste vi nordover til Polonnaruwa som er del av Sri Lankas cultural triangle. Her leide vi oss sykler, mens vi syklet rundt aa saa paa imponernede ruiner i heten. (Drikkepause i varmen)
Samme dag reiste vi videre til Sigiriya (som ogsaa er del av cultural triangle). Denne kvelden tilbragte vi paa et stort og blomstrende hotellrom hvor Andy ble syk og kastet opp hele kvelden. Vet ikke helt hvorfor, men det gikk i det minste over innen neste morgen.
Mens Andy laa aa var syk spiste jeg middag med fruen som drev gjestehuset, og hun advarte meg mot ikke aa gaa ut av rommet paa kvelden fordi de ville elefanetene hadde laget vel mye oppstyr den siste tiden. Dagen etter klatret vi opp paa en stor stein. Det hores kanskje ikke saa spesielt ut men steinen var veldig stor og paa toppen var det ruiner etter et tidligere palass. Saa konger og prinsesser hadde bodd oppe paa denne steinen i arevis. Imponerende. Samme dag fortsatte vi paa vaar cultural triangle. Reisen gikk til Dambulla hvor det var fem huler som blir brukte som tempel. En av disse hulene var helt menneskelagt. Det vil si at noen mennesker forst har gravd ut en hule for saa aa grave ut en fantastisk stor liggende buddah. Imponernde saker. Samme dag bestemte vi oss for aa ta bussen til kysten til en liten by ved navn Nilaveli utenfor den litt storre byen Trincomalee. Etter aa ha hoppet paa bussen var det desverre ikke noe sted aa sitte saa vi maatte staa i to timer for vi endelig fant et sete hver. Det verste med denne bussturen var den gale sjaforen som skulle vise seg fram for en litt irriterende (feit) passassjer. Saa plutselig endte bussen opp med ene sida utenfor veien og andre paa veien. I 80 kmt! Ettersom jeg hadde tilskuerplass langt fram i bussen saa jeg at sjaforen og hans feite passasjer endelig ble stresset av denne tullekjoringa. Heldigvis gikk det bra og han klarte aa komme paa rett kjol igjen. OG etter det var bussturen ikke fullt saa spennende og jeg var veldig glad for det.

(Den hellige ku paa stranda i monsun)
Vi tilbragte fire netter i Nilaveli ved stranda. Veldig varmt, men godt med sjoen like ved. Vi gjorde ikke saa mye annet enn aa spise god sjomat og drikke vann. En dag dro vi paa sightseeing i omradet. Saa vi dro til nok et tempel. JEg tror hinduismen er verdens morsomste religion. I dette tempelet knuste de kokosnotter i aere av en eller annen gud. (De lo litt av det selv). Vi dro ogsaa for aa se paa noen varmekilder hvor vi ble stjerner paa Sri Lankisk tv. (se kameramannen i bakgrunnen!) Vi hadde kjempefine dager, saa nesten ingen andre hvite turister. Det var egentlig ganske stille overalt. Der vi bodde kom det en del sri lankiske turister som endelig kunne reise dit paa ferie etter mange tiaar uten. Siden LTTE styrte denne delen av landet for har veldig faa reist dit paa 'ferie'. Fantastisk strand. Men det er fortsatt 'skyttergraver' spredd utover den ode stranda... (War is over...?)

For to dager siden kom vi tilbake til Colombo, og vi blir her et par dager til ettersom Andy har noen intervjuer [ gjore. I dag er det lordag, saa vi har tenkt aa prove oss ut paa 'byen' med sri lankere. Vi for se hvordan det gaar.

Jeg legger ut noen bilder fra mitt kamera. Andy sine bilder kommer nar vi er tilbake i NZ ettersom han har ny pc og ikke har lagt inn fotoprogrammet han trenger for sitt fancy kamera paa ny pcen.

19 dager og 9 timer igjen... Still breathing :D

2009-06-03T21:41:00.003+12:00

Ja, nå har jeg hatt nok av singeltilværelsen dere. Og som dere kan se er det ikke lenge igjen til jeg flyr til min lovey, så jeg skal ikke klage.

Jeg har egentlig ikke gjort noe superspennende den siste tida. Eller vil du kanskje høre litt mer om Foucault og normalisering? Nei, ikke det nei. Tenkte meg det. Forresten så har jeg da vært på en av mine businessturer til Auckland igjen da. Hadde 7 timer i storbyen, og alt vi gjorde var å ta drosje fra flyplassen til møterommet også tilbake til flyplassen igjen. Og mer jetsettliv er å rapportere: Vi tok samme taxi tilbake til flyplassen og jammen var det ikke kald red bull og vodka som ventet på oss i taxien (jepp, jeg er litt stolt over bussiness dame tittel)!:D:D
Var forresten på en veldig spennende (enn noe rar) fest den kvelden og fikk se den 'andre' siden av New Zealand; maoriene. Jeg har liksom hørt så mange myter og at de lever et helt annet liv en det vi gjør (jeg studerer jo antropologi) men jeg har aldri egentlig helt trodd på det. Helt til jeg kom på den festen da. Der var hele storfamilien til Karla (som jeg jobber med) invitert, og det ble brukt en engelsk jeg ikke forstod så altfor mye av (men jeg tar jo på meg smilet og nikket og latteren så da går det greit), men gøy var det. Og spennende var det.

Så nå reiser jeg snart igjen, er veldig spent. Enda engang reiser til et område som visst nok er litt 'kritisk'. Jeg har tenkt litt på det i det siste: Hvorfor reiser jeg til sånne 'farlige' land? Yemen, Somalia og nå... Sri Lanka. Jeg vet ikke er svaret. Men jeg vet heller ikke hvorfor jeg synes det er så spennende å reise. Hvorfor reiser du i det hele tatt? Det er ikke lett å svare på har jeg funnet ut. Det eneste halvsvaret jeg kan gi på hvorfor jeg reiser til sånne land er fordi de har mer 'kultur' (æsj, nå har jeg vært en for stor antropologisk nerd så jeg klarer ikke helt å si kultur uten å få vondt i magen fordi kultur er et vagt begrep. Tok du ann eller Lisa???? Hvis ikke kan vi ta den på private'n en gang). De har mer kultur fordi de må klare seg selv på en måte. Men nei, jeg har visst ikke noe godt svar på hvorfor jeg reiser til 'farlige' land, eller land i det hele tatt. Men det er abosolutt ikke fordi det er 'kult', det er jo mer tilfeldig hvordan jeg har endet opp der. Så jeg tror heller svaret mitt blir; hvorfor reiser man ikke til 'farlige' land hvis muligheten byr seg? Nå snakker jeg ikke om en impuls langweekend i Baghdad. Men heller hvis du får en invitasjon til å reise et sted hvor du ikke har noe imot til å reise; hvorfor ikke? Jeg har foreksempel ingen interresse av å reise til USA (sorry...), så det skulle nok mye til for at jeg hadde reist dit. Men nå har jeg muligheten til å reise til Sri Lanka og det høres spennende ut. Im interested. Jepp, sånn er det. Og apropo Baghdad; jeg hadde reist dit hvis jeg hadde fått et jobbtilbud jeg hadde likt (men ikke på ferie bare så det er avklart). Til og med jeg skjønner at ikke alle land er like trygge og frie. Men jeg skjønner også at i alle disse superfarlige landene bor det mennesker sånn som meg og deg og de må faktisk ha en måte å leve på de og. Det er derfor jeg reiser fordi jeg ikke er redd mennesker, jeg er såklart redd for bomber og granater som alle andre men jeg er også redd for voldtekt, krysse gata og jordskjelv.

I dont make much sense today. Det jeg prøver å gjøre er egentlig å forklare for meg selv hvorfor jeg reiser til de landene jeg gjør. Jeg tror jeg har kommet fram til at jeg ikke kan gi noen forklaring annet enn at det er som en annen reise. Hvorfor reiser du til Sverige (utenom å kjøpe billig sprit og tobakk da)? Det gir meg absolutt ikke noe 'kick' av å reise til farlige land, men hvis jeg har muligheten, pengene og lysten så ser jeg ikke hvorfor jeg ikke skal dra til et sted jeg vil; det er jo en opplevelse som det er å reise til andre land. Og forresten så vet jeg ikke hvordan man definerer farlig (er det ikke litt farlig å reise til søppelmafian i Italia og da?) Såklart kan noe gå galt, men skal jeg bare sitte hjemme i godstolen så vil jeg heller at noe skal gå galt mens jeg gjør noe som jeg definerer som det livet jeg vil ha enn at jeg ikke har gjort det i det hele tatt (det husker jeg faktisk at jeg tenkte da jeg var på grensa Somalia/Etiopia mens de skjøt etter illegale flyktninger og ikke var helt så sikker på om alt var okay). Det er ikke alt som er like bra med det livet jeg har valgt å leve. Men er noe liv feilfritt? (skjønner dere hva jeg mener?) Jeg tar mine forhåndsregler, jeg er jo egentlig en liten feiging av en prinsesse, og nyter livet mens jeg kan. Bare så det er sagt; jeg hadde ikke dratt på backpacking i Afghanistan for det tror jeg er litt risky for å være helt ærlig.

Men da har jeg eksamen i morra. Så reiser jeg nordover om 19 dager! Jippi! Oi, jeg glemte å si en ting: DET HAR SNØDD I WELLINGTON! Og det har det ikke gjort på 14 år....

Og LISA: Hvis du leser dette så vil jeg bare at du skal vite at jeg er esktremt skuffet over deg. Her sitter jeg med nesa i bøkene, sover alene om nettene og fryser hver bidige dag men akk nei; ingen bloggoppdatering på Lisamora fronten. (ok jeg synes jeg tok litt hardt i her, men jeg håper du forstår tegninga så jeg tar det egentlig ikke tilbake;))

Og MAMMA: Jeg kan love deg at jeg ikke drar helt til nord i Sri Lanka! Det har jeg ingen interresse av for der hadde jeg ikke følt meg helt bra tror jeg (og jeg tror det er mange mange andre som heller ikke gjør det som fortjener så mye bedre! Men det tenkte jeg at jeg skulle skrive om i neste blogg).

okay, detta var dagens filosofi. Natta alle sammen;)

17.mai!

2009-05-19T12:07:00.001+12:00

Og da var tidenes (utenlandske) 17.mai feiring over. Det var nesten tre dagers til ende.... Og de største nyhetene var at vi var på norsk tv!!!! Ja, og mamma og pappa jeg er egentlig lettere skuffet over at dere ikke kjente meg igjen. Margaret kjente meg igjen i min oransje regnjakke (kanskje ikke så rart, ettersom det var hennes eiendom i vel en måned her nede :P). Så jeg gir dere en sjanse til jeg, se her: http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/171291 (stavkirke åpnet på New Zealand).

ankomst Norsewood :)

Maori sang ved åpningen av stavkirken!

Gavin og Hanne

Kafe pause må til på 17.mai :)

17.mai paraden med hornmussiken :D (De spilte faktisk ja, vi elsker... under flagheisingen!)

Det er gøy å være norsk i Norsewood.

Scandidancing av elevene på norskeskogen skole. Ekte, folke (vet ikke om jeg kan kalle den norsk...) musikk fra kasettspiller med en New Zealand twist :P

Det var nok av tilskuere!

nam nam, masse god mat. Det var til og med rakfisk til stede!!!

Bløtkaka som vant scandi cooking competition! Jeg må si meg enig i at den fortjente seieren.

.... og da er det tilbake til studier i fire og en halv uke (eller nærmere bestemt 34 dager) før jeg spent sitter på flyet til noe jeg tror blir en alletiders tur!

Bryllup

2009-05-07T11:32:00.000+12:00

Her kommer bildene fra firedagers bryllypet til søstra til Andy, helt topp;) Takk til Greg for alle de fine bildene:)

Så var Brent og Odette mann og kone :)

Søsknene siblings

Wilson familien

Søsken og søskenbarn (pluss partnere)

Hele familien

Brudevalsen

Mer dansing...

...så var det fest!

Stråelende vær dagen derpå!

Ut på tur aldri sur

2009-05-03T22:43:00.000+12:00

Nest siste helga før Andy dro til Sri Lanka reiste vi en tur til upper hutt, en halvtimes kjøretur fra Wellington. Strålende vær og et siste sukk fra sommerfølelsen... (på den sørlige halvkule i det minste)! Nå ble bloggen rar igjen så jeg kan ikke se bildene, men bildene snakker vel for seg selv. Dagens oppgave: Se om du kan finne apekatten i treet ;)

Contemplating life down under

2009-04-17T12:46:00.000+12:00

Jeg burde egentlig grave meg ned i pensumbøker, lese Levis Strauss's bok om struktur (jepp, det er ikke spennende) og forbrede diverse skoleprosjekter slik at livet blir litt lettere midt i alt eksamenstress som er rett rundt hjørnet. Men nei, jeg synes det egentlig høres veldig kjedlig ut så jeg utsetter den en time til. Eller en dag. Eller en helg. Men DA skal jeg begynne.

Jeg har funnet ut at jeg ikke har hatt så mange tankefulle blogger i det siste. Eller i det hele tatt. Det er ikke lenger som i de gode gamle dager da jeg og Lisa lot hele verden ta del i våre veldig personlige univers på et veldig følelsesladd nivå. Og godt er det. Men jeg tenkte jeg skulle bare skrive litt om tanker som foregår i midt hodet om dagen. Så det er ikke så veldig spennende egentlig.

Jeg tenker jo såklart på fremtiden. I det siste har jeg vært i en del bryllup og etter en del kommentarer til min kjære samboer: so you are the last one now! (HINTHINT) så har jeg begynt å tenke på hva jeg vil når jeg blir stor. I går snakka jeg med andy om hva det å 'settle down' betyr. Og for meg så tror jeg det betyr KJEDeLIG. Unnskyld til dere alle (de fleste) som har settled down (jeg vet dere finnes). For jeg ser aldri for meg at jeg kommer til å ha et hubabaluba bryllup for så å leve et tradisjonsrikt liv med unger i en liten landsby i Norge et sted. For så å jobbe for å ha råd til en årlig tur til syden. Jeg tror jeg allerede har settled down i mitt lille (ville :P) liv. Jeg har en topp samboer og lever livet mitt akkurat som jeg vil; på farta. Og jeg tror absolutt mitt liv kommer til å fortsette sånn. Mine drømmer er store, men de handler for det meste om å oppleve verden (og samtidig prøve å 'redde' den. hehe.). Og hvis jeg noen gang må settle down i tradisjonell forstand må det bli på gamlehjem på Nes (for det er det beste i hele verden!). Så sånn er det.

Ellers lurer jeg jo veldig på hva vårt neste skritt vil bli. Kommer vi oss til Norge? Eller blir det Burma? Eller blir det lenger her nede? Sånn på kort sikt skal jeg jo til Sri Lanka. Jeg lurer så på hvordan ting kommer til å bli om et år da jeg sitter der med en bachelorgrad i ene hånda og et norsk pass i andre. Men det er jo ikke vits å planlegge og planlegge og planlegge fremtiden for da glemmer man så altfor fort å leve der man er. (Jeg har nemlig lest og grått meg gjennom kreftsyke regine stokkes blogg..). For det tror jeg er det viktigste når man jobber mot et mål; at veien til målet er minst like viktig som målet i seg selv. Stemmer ikke det? Ellers er det ikke noe vits i å leve vel?

Jeg har også mange ganger tenkt å skrive bloggen min på engelsk ettersom min norsk begynner å bli ekstremt kryptisk og usammenhengende. Men jeg tror jeg holder meg til norsk slik at jeg ikke 'glemmer' det helt, så får heller gamle norsklærere slå hodet i bordet og minne meg på norsk grammatikk og setningsstruktur.

Det har vel egentlig gått opp for meg at jeg nok ikke noen gang kommer til å flytte hjem til Norge for godt. Jeg har alltid trodd at den dagen kommer, men for å være helt ærlig begynner jeg å innse at jeg har levd litt for mye på farta og trives veldig godt med det. Men Norge vil alltid være mitt nummer ett hjemland. Så New Zealand, så Qatar. Eller Qatar så New Zealand? Nei, New Zealand begynner nok å bli mitt andre hjemland (det er jo ikke SÅ ulikt Norge), og Qatar er mer mitt ungdomshjem.

Okey......... Love you all. Skal prøve å få tak i noen bilder fra bryllupet vi var i i påska (søstra til Andy Pandy), det var bra fest fire dager til ende og strålende, varm sol!

Egentlig var denne bloggen mest for Lisas skyld, som sitter midt i eksamensstress og venter på ny bloggoppdatering slik at hun har en unnskylding til å surfe nettet nok en gang....;) (og slik at Lisa pysa husker på meg i min eksamensperiode og oppdaterer bloggen sin regelmessig akkurat da;)jippi:D)

Bildekommentarer

2009-03-29T17:16:00.000+13:00

Ok da starter jeg fra toppen.....
Bilde nr 1: Karneval
Bilde nr 2: Ellen og Andy i ølteltet på karneval
Bilde nr 3:karneval
Bilde nr 4: Pancake rock revisited!
Bilde nr 5: Whitebait, nam nam
Bilde nr 6: larve? huhu grub kalles de her og finnes i trær... (i barken)
Bilde nr 7: Blomster vin
Bilde nr 8: mmmm... sjømat
Bilde nr 9: huggekonkurranse må til på villmats festival!
Bilde nr 10: kan du se flyene???Flyshow høres visst med på mat festival:)
Bilde nr 11: stranda i Hokitika
Bilde nr 12: tror jeg ikke oversetter denne posteren...
Bilde nr 13: lammehale, mmmm...eh..
Bilde nr 14: venting på buss (sånt skjer når du ikke har bil!)
Bilde nr 15: honning
Bilde nr 16: oi, tilbake til karnevalet: Raine, Tazia og Andy
Bilde nr 17: salsa på karneval
Bilder nr 18: karneval!

Wildfoods festival og karneval!

2009-03-25T16:38:00.000+13:00

Ja, nå kommer jeg nok engang med en av mine jevnlige oppdateringer :P Legger ut noen bilder fra Wellington Carnival som var i midten av februar tror jeg, og Hokitika Wildfoods Festival som vi var på for noen helger siden! Og det var veldig gøy! So here we go.... !!! Dataen lar meg ikke se bildene når jeg lager de så jeg har ikke peiling på hvilke bilder og hvilke rekkefølge de ligger i under her. Så hva jeg gjør er å legge ut denne bilde bloggen også legger jeg ut bildekommentar i neste blogg, ok? Dataer er ikke tingen.

Sri Lanka: Letter from the Grave

2009-02-19T21:49:00.000+13:00

Nå har det seg sånn at jeg har blitt litt nysjerrig på Sri Lanka og borgerkrigen som HERJER. Min kjæreste har kommet over et brev fra en journalist som antakelig har blitt drept av myndighetene på øya. Han spådde sitt eget drap. Men han skrev et brev før han døde som han betrodde til noen venner som igjen lovde å publisere brevet etter sin død. Brevet er langt og på engelsk, så jeg vet det ikke er så kjempespennede for gud og værmann. Men værsåsnill, prøv å les det. Det åpnet mine øyne for hva som egentlig foregår der nede (eller oppe). Jeg vet engelsk ikke er favorittspråket for pappaer og tanter (! nå må du skrive kommentar ;)), men prøv; det er verdt det. Også for denne mannen som hverken har troen på Tamiltigrene eller myndighetene, men han har troen på at noen på rope og noen må si ifra. NOE ER GALT. Og det synes jeg han skal få respekt for. Så bare prøv å lese artikkelen og brevet nedenfor. Du forstår kanskje mer når du har lest det ferdig! (kildehenvisning, f.eks: http://www.newyorker.com/online/blogs/stevecoll/2009/01/letter-from-the.html )

BAKGRUNN (hopp ned til svart skrift om du bare vil lese brevet)

Last Thursday, Lasantha Wickramatunga, who was fifty-two years old and the editor of a Sri Lankan newspaper called the Sunday Leader, was assassinated on his way to work by two gunmen riding motorcycles. The Leader’s investigative reporting had been fiercely critical of the government and of the conduct of its war against Tamil separatists; Wickramatunga had been attacked before. He knew that he was likely to be murdered and so he wrote an essay with instructions that it be published only after his own death. Some mutual friends in the region sent a copy to me today. Read it in full below. It is like nothing else you will read today, that I promise.

A very brief bit of context: Sri Lanka’s government, drawing support from the island’s Sinhalese ethnic majority, has been at war since the nineteen-eighties with various militant separatist groups representing the country’s Tamil ethnic minority. In recent years, the war has narrowed to a contest between government troops and the Liberation Tigers of Tamil Eelam, a group designated as a terrorist organization by the United States and others. The L.T.T.E. purports to speak for the aspirations of Tamil civilians, but it has conducted its campaign with child soldiers, suicide bombers, and other horrors. For its part, the Sri Lankan government has arranged for the disappearance and murder of uncounted numbers of Tamils, just as it “disappeared” and murdered thousands of its own Sinhalese citizens during an earlier period of counterinsurgency.

The country’s current president, Mahinda Rajapaksa, who is referred to in Wickramatunga’s essay, came to power emphasizing human rights and reform but has more recently pursued a military solution to his L.T.T.E. problem. Sri Lankan troops have lately marched deep into Tamil territory under a heavy veil of media censorship. Local journalists have been accused of disloyalty to the war, which has inspired or created a pretext for attacks against them and their offices. Wickramatunga believed that he would be killed, and the Sri Lankan government would be responsible for his murder.

According to media reports from Sri Lanka, the government has condemned Wickramatunga’s murder and ordered an investigation. Sri Lankan journalists and others today staged a silent march in Colombo, the capital, to protest his killing. Reporters Without Borders, a Paris-based group devoted to protecting journalists, issued a statement about Wickramatunga’s murder that said, “President Mahinda Rajapaksa, his associates and the government media are directly to blame because they incited hatred against him and allowed an outrageous level of impunity to develop as regards violence against the press.”

Here is his essay:

No other profession calls on its practitioners to lay down their lives for their art save the armed forces and, in Sri Lanka, journalism. In the course of the past few years, the independent media have increasingly come under attack. Electronic and print-media institutions have been burnt, bombed, sealed and coerced. Countless journalists have been harassed, threatened and killed. It has been my honor to belong to all those categories and now especially the last.

I have been in the business of journalism a good long time. Indeed, 2009 will be The Sunday Leader’s 15th year. Many things have changed in Sri Lanka during that time, and it does not need me to tell you that the greater part of that change has been for the worse. We find ourselves in the midst of a civil war ruthlessly prosecuted by protagonists whose bloodlust knows no bounds. Terror, whether perpetrated by terrorists or the state, has become the order of the day. Indeed, murder has become the primary tool whereby the state seeks to control the organs of liberty. Today it is the journalists, tomorrow it will be the judges. For neither group have the risks ever been higher or the stakes lower.

Why then do we do it? I often wonder that. After all, I too am a husband, and the father of three wonderful children. I too have responsibilities and obligations that transcend my profession, be it the law or journalism. Is it worth the risk? Many people tell me it is not. Friends tell me to revert to the bar, and goodness knows it offers a better and safer livelihood. Others, including political leaders on both sides, have at various times sought to induce me to take to politics, going so far as to offer me ministries of my choice. Diplomats, recognizing the risk journalists face in Sri Lanka, have offered me safe passage and the right of residence in their countries. Whatever else I may have been stuck for, I have not been stuck for choice.

But there is a calling that is yet above high office, fame, lucre and security. It is the call of conscience.

The Sunday Leader has been a controversial newspaper because we say it like we see it: whether it be a spade, a thief or a murderer, we call it by that name. We do not hide behind euphemism. The investigative articles we print are supported by documentary evidence thanks to the public-spiritedness of citizens who at great risk to themselves pass on this material to us. We have exposed scandal after scandal, and never once in these 15 years has anyone proved us wrong or successfully prosecuted us.

The free media serve as a mirror in which the public can see itself sans mascara and styling gel. From us you learn the state of your nation, and especially its management by the people you elected to give your children a better future. Sometimes the image you see in that mirror is not a pleasant one. But while you may grumble in the privacy of your armchair, the journalists who hold the mirror up to you do so publicly and at great risk to themselves. That is our calling, and we do not shirk it.

Every newspaper has its angle, and we do not hide the fact that we have ours. Our commitment is to see Sri Lanka as a transparent, secular, liberal democracy. Think about those words, for they each has profound meaning. Transparent because government must be openly accountable to the people and never abuse their trust. Secular because in a multi-ethnic and multi-cultural society such as ours, secularism offers the only common ground by which we might all be united. Liberal because we recognize that all human beings are created different, and we need to accept others for what they are and not what we would like them to be. And democratic… well, if you need me to explain why that is important, you’d best stop buying this paper.

The Sunday Leader has never sought safety by unquestioningly articulating the majority view. Let’s face it, that is the way to sell newspapers. On the contrary, as our opinion pieces over the years amply demonstrate, we often voice ideas that many people find distasteful. For example, we have consistently espoused the view that while separatist terrorism must be eradicated, it is more important to address the root causes of terrorism, and urged government to view Sri Lanka’s ethnic strife in the context of history and not through the telescope of terrorism. We have also agitated against state terrorism in the so-called war against terror, and made no secret of our horror that Sri Lanka is the only country in the world routinely to bomb its own citizens. For these views we have been labeled traitors, and if this be treachery, we wear that label proudly.

Many people suspect that The Sunday Leader has a political agenda: it does not. If we appear more critical of the government than of the opposition it is only because we believe that - pray excuse cricketing argot - there is no point in bowling to the fielding side. Remember that for the few years of our existence in which the UNP was in office, we proved to be the biggest thorn in its flesh, exposing excess and corruption wherever it occurred. Indeed, the steady stream of embarrassing exposes we published may well have served to precipitate the downfall of that government.

Neither should our distaste for the war be interpreted to mean that we support the Tigers. The LTTE are among the most ruthless and bloodthirsty organizations ever to have infested the planet. There is no gainsaying that it must be eradicated. But to do so by violating the rights of Tamil citizens, bombing and shooting them mercilessly, is not only wrong but shames the Sinhalese, whose claim to be custodians of the dhamma is forever called into question by this savagery, much of which is unknown to the public because of censorship.

What is more, a military occupation of the country’s north and east will require the Tamil people of those regions to live eternally as second-class citizens, deprived of all self respect. Do not imagine that you can placate them by showering “development” and “reconstruction” on them in the post-war era. The wounds of war will scar them forever, and you will also have an even more bitter and hateful Diaspora to contend with. A problem amenable to a political solution will thus become a festering wound that will yield strife for all eternity. If I seem angry and frustrated, it is only because most of my countrymen - and all of the government - cannot see this writing so plainly on the wall.

It is well known that I was on two occasions brutally assaulted, while on another my house was sprayed with machine-gun fire. Despite the government’s sanctimonious assurances, there was never a serious police inquiry into the perpetrators of these attacks, and the attackers were never apprehended. In all these cases, I have reason to believe the attacks were inspired by the government. When finally I am killed, it will be the government that kills me.

The irony in this is that, unknown to most of the public, Mahinda and I have been friends for more than a quarter century. Indeed, I suspect that I am one of the few people remaining who routinely addresses him by his first name and uses the familiar Sinhala address oya when talking to him. Although I do not attend the meetings he periodically holds for newspaper editors, hardly a month passes when we do not meet, privately or with a few close friends present, late at night at President’s House. There we swap yarns, discuss politics and joke about the good old days. A few remarks to him would therefore be in order here.

Mahinda, when you finally fought your way to the SLFP presidential nomination in 2005, nowhere were you welcomed more warmly than in this column. Indeed, we broke with a decade of tradition by referring to you throughout by your first name. So well known were your commitments to human rights and liberal values that we ushered you in like a breath of fresh air. Then, through an act of folly, you got yourself involved in the Helping Hambantota scandal. It was after a lot of soul-searching that we broke the story, at the same time urging you to return the money. By the time you did so several weeks later, a great blow had been struck to your reputation. It is one you are still trying to live down.

You have told me yourself that you were not greedy for the presidency. You did not have to hanker after it: it fell into your lap. You have told me that your sons are your greatest joy, and that you love spending time with them, leaving your brothers to operate the machinery of state. Now, it is clear to all who will see that that machinery has operated so well that my sons and daughter do not themselves have a father.

In the wake of my death I know you will make all the usual sanctimonious noises and call upon the police to hold a swift and thorough inquiry. But like all the inquiries you have ordered in the past, nothing will come of this one, too. For truth be told, we both know who will be behind my death, but dare not call his name. Not just my life, but yours too, depends on it.

Sadly, for all the dreams you had for our country in your younger days, in just three years you have reduced it to rubble. In the name of patriotism you have trampled on human rights, nurtured unbridled corruption and squandered public money like no other President before you. Indeed, your conduct has been like a small child suddenly let loose in a toyshop. That analogy is perhaps inapt because no child could have caused so much blood to be spilled on this land as you have, or trampled on the rights of its citizens as you do. Although you are now so drunk with power that you cannot see it, you will come to regret your sons having so rich an inheritance of blood. It can only bring tragedy. As for me, it is with a clear conscience that I go to meet my Maker. I wish, when your time finally comes, you could do the same. I wish.

As for me, I have the satisfaction of knowing that I walked tall and bowed to no man. And I have not travelled this journey alone. Fellow journalists in other branches of the media walked with me: most of them are now dead, imprisoned without trial or exiled in far-off lands. Others walk in the shadow of death that your Presidency has cast on the freedoms for which you once fought so hard. You will never be allowed to forget that my death took place under your watch. As anguished as I know you will be, I also know that you will have no choice but to protect my killers: you will see to it that the guilty one is never convicted. You have no choice. I feel sorry for you, and Shiranthi will have a long time to spend on her knees when next she goes for Confession for it is not just her owns sins which she must confess, but those of her extended family that keeps you in office.

As for the readers of The Sunday Leader, what can I say but Thank You for supporting our mission. We have espoused unpopular causes, stood up for those too feeble to stand up for themselves, locked horns with the high and mighty so swollen with power that they have forgotten their roots, exposed corruption and the waste of your hard-earned tax rupees, and made sure that whatever the propaganda of the day, you were allowed to hear a contrary view. For this I - and my family - have now paid the price that I have long known I will one day have to pay. I am - and have always been - ready for that. I have done nothing to prevent this outcome: no security, no precautions. I want my murderer to know that I am not a coward like he is, hiding behind human shields while condemning thousands of innocents to death. What am I among so many? It has long been written that my life would be taken, and by whom. All that remains to be written is when.

That The Sunday Leader will continue fighting the good fight, too, is written. For I did not fight this fight alone. Many more of us have to be - and will be - killed before The Leader is laid to rest. I hope my assassination will be seen not as a defeat of freedom but an inspiration for those who survive to step up their efforts. Indeed, I hope that it will help galvanise forces that will usher in a new era of human liberty in our beloved motherland. I also hope it will open the eyes of your President to the fact that however many are slaughtered in the name of patriotism, the human spirit will endure and flourish. Not all the Rajapakses combined can kill that.

People often ask me why I take such risks and tell me it is a matter of time before I am bumped off. Of course I know that: it is inevitable. But if we do not speak out now, there will be no one left to speak for those who cannot, whether they be ethnic minorities, the disadvantaged or the persecuted. An example that has inspired me throughout my career in journalism has been that of the German theologian, Martin Niemoller. In his youth he was an anti-Semite and an admirer of Hitler. As Nazism took hold in Germany, however, he saw Nazism for what it was: it was not just the Jews Hitler sought to extirpate, it was just about anyone with an alternate point of view. Niemoller spoke out, and for his trouble was incarcerated in the Sachsenhausen and Dachau concentration camps from 1937 to 1945, and very nearly executed. While incarcerated, Niem0ller wrote a poem that, from the first time I read it in my teenage years, stuck hauntingly in my mind:

First they came for the Jews
and I did not speak out because I was not a Jew.
Then they came for the Communists
and I did not speak out because I was not a Communist.
Then they came for the trade unionists
and I did not speak out because I was not a trade unionist.
Then they came for me
and there was no one left to speak out for me.

If you remember nothing else, remember this: The Leader is there for you, be you Sinhalese, Tamil, Muslim, low-caste, homosexual, dissident or disabled. Its staff will fight on, unbowed and unafraid, with the courage to which you have become accustomed. Do not take that commitment for granted. Let there be no doubt that whatever sacrifices we journalists make, they are not made for our own glory or enrichment: they are made for you. Whether you deserve their sacrifice is another matter. As for me, God knows I tried.

Bryllup

2009-02-13T12:11:00.000+13:00

Jeg tror dette er et mye etterlengtet bilde fra mamma sin side... Og jeg tenkte du fortjente det før hofteoperasjonen;) Fra bryllupet til Andy og Nix i Hamilton 6 februar! (PS du kan trykker på bilde for å se det i større format)

Nordøya

2009-01-30T12:24:00.000+13:00

Da er det tid for nok en oppdatering, denne gangen i bilder med bildekommentar. Jeg har funnet det riktig å ikke skrive så altfor detaljert ettersom 2\3 av mine faste lesere faktisk var med på turen, og at Lisa fint klarer å forestille seg hva som ligger bak bildene med sin gode fantasi;) Bildene er en blanding av Pappas, Margarets og mine.Julefeiring i Hamilton, her i Hamilton's botanical garden (fv John, Jean, Andy, meg og mamma :))En av juledagene kjørte vi vestover mot Ragland og hadde lunsj på en black sand strand. Det var veldig varmt!
Et av NZs nasjonalsymbol i den svarte sandenI Raglan ble det tid for plukking av cockles, som er en slags skallfisk som er veldig godt å grille! Lisa; husmora Ingvild viser nye kokketalenter!?Vi dro også til Bridal Veil Falls som var en veldig stor foss!3.juledag dro vi nordover til Goat Island......og på veien stoppet vi hos Onkelen og Tanta til Andy og her fikk vi se på noe de kalte en liten versjon av noen kjempetrær som gror på vestkysten nord på nordøya. Vi fikk desverre ikke tid til å reise til disse kjempetrærne, men dette treet var stor nok for meg!Goat Island er kjent for sitt marinereservat så her ble det bruk for mye julegave: våtdrakta jeg fikk av min kjære!Etter en noe nervepirrende snorkleøkt kom vi fornøyde opp! Jeg så to skumle rokker og masse fargerik fisk!Lillenyttårsaften kom Margaret på besøk og vi tre ungdommene tok turen til 'nordkapp' nyttårsaften. Her møtes Margaret, Stillehavet og Tasmanhavet.Cape Reigna (eller nordkapp om du vil:D)På veien tilbake kjørte vi på Ninety Mile Beach. Vi kjørte rett fram i over en time!På veien så vi åtte sånne. Senere har vi funnet ut at det er en spesiell sommer med mye haier rundt NZ, haisommer med andre ord...Nyttårsaften ble feiret langt nord på nordøya i Russel (NZ første hovedstad), Bay of Islands. Fant ikke noe bedre bilde fra nyttårsmiddagen, men det tyder vel på at vi alle var lei av 2008 og klar for ett nytt år med nye utfordringer tror jeg:)

Godt nytt år 2009!Mamma prøvde også snorkling i Bay of IslandsVi hadde strålende vær og natur!Neste stopp var Taupo; Ekstremsportfaktoren er veldig høy her...Margaret i farta! Wohoo!Plutselig ble det snakk om at vi skulle skydiveGlade og spente før hoppetKalde føtter under sikkerhetsvideoen??? (Hvordan skal jeg klare å sette meg ned på kanten av flyet med bena bøyd under flyet????)Off we go! Ble mye venting, men da var vi klar for en 20 minutters flytur til 3700 meters høyde.Jeg og Margaret i sikkerhet etter et fritt fall på to kilometer i 200km/t!!! Som svensken min sa: "ååå, så bra! Fallskjermen virker!" (hahaha....). Margaret inn for landing!Det var absolutt verdt det, og jeg hadde øynene oppe helt fra vi tok en baklangssalto ut av flyet! Wohoo! Vil bare gjøre det igjen og igjen og igjen (og igjen)! Yup, Lisa (og Vegard!) det er bare å stupe i det bokstavelig talt!! Det verste som skjer er jo at fallskjermen ikke åpner seg og da er det jo ikke så mye du kan gjøre på det lange minuttet det tar deg å komme ned, og skjer det så skjer det (Ingvilds rasjonelle tenking da hun bøyde bena under flyet og smilte som bare det til kameraet i flyet for mitt 'exitphoto' som jeg av en eller annen grunn ikke brukte penger på;)).Var det noen som sa den sorte andunge?Vi dro også en tur til Roturoa, en geotermisk by. Her spiser mamma mais kokt i det varme vannet.
Taupo er ørretfiskingens verdenshovedstad. Her med pappas fangst på restaurant.Turen gikk så til Tongariro National Park hvor vi tre ungdommene nok en gang (for meg og Andy) besteg Mt Ngaurohoe (Mt Doom i Ringenes Herre).Utsikt fra fjellet utover de andre vulkanene og kraterne. Vi fikk en del tåke denne gangen også, men siden den kommer og går fikk vi heldigvis sett mer enn forrige gang.Utsikt

Lunsj på toppen, og som dere kan se er ikke toppen akkurat flat, den går rett ned i et krater.
Margaret på toppen (eller kanten?)

På veien nedover er det bare å løpe og skli i grusen!
Da vi var nede gikk vi en rask tur til 'the red crater' for vi vendte nesa hjemover.
Sliten posering foran Emerald Lakes.Pappa valgte å posere FORAN Mt Ngaurohoe istedefor på toppen. Kanskje like stilig bilde det?Den lange veien hjem...Slitne og vel tilbake på hytta var middagen klar takket være John og Jean:DDagen derpå tok vi stolheisen opp så langt vi kunne på Mt Ruapehu som også er en aktiv vulkan. Den hadde et utbrudd så sent som 2007! Dette er også NZ største skilanlegg, og vi har allerede planlagt en tur hit til vinteren!Mamma nyter en kafe på Ruapehu.Mamma og Pappa dro og vi dro til Hawke's Bay for nok en sykkeltur rundt til vingårdene i distriktet. Her er Margaret klar ved Brookfields vingård.Jada, vi er stødige som få!Var klokka så mye som halv elleve da vi startet???Norsewood lå på veien, så vi tok med Margaret hit uten å si noe. Gjett om ho ble overraska da hun så NORSKESKOGEN skole!!!

Og det var det. Etter 3 mndr besøk må jeg si det har vært kjempekoslig og jeg har sett MYE (og håper alle andre har det og!) og nå er det godt å bare slappe av! Men vi slapper ikke av så lenge siden vi reiser til bryllup i Hamilton om fire dager!

Tenkte jeg bare skulle legge ved dette bilde til mamma og pappa fra da Margaret var i Abel Tasman. Visste dere at steinen egentlig så sånn ut???

Sørøya

2009-01-11T19:52:00.000+13:00

Da er jeg 'hjemme' i Wellington igjen, og begynner jobb i morra kveld! Merker jeg har hatt en god, lang ferie som gjerne kunne vært lenger. Men blir godt med penger i lommeboka nå ja. Så legger ut noen bilder fra turen vår tatt av pappa. Turen varte i rundt ti dager, vi hadde litt for mye regn men fikk da opplevd en del ting:

Det ble såklart grilling første kvelden!Turen gikk rask til sørøya. Offentlig ferjetransport ble brukt:)

Andy tok en tur nedover første helga, og da dro vi til nasjonalparken Abel Tasman. Gikk en firetimers tur ved kysten her. Eksotisk for nordmenn flest.Båttur måtte til for å komme inn i nasjonalparken!

Ivrige lunsjspisere mens....Papsen fisker!

New Zealand's lengste svingbru. Bare tøffe meg turte gå over:DPancake rocks!Dårlig vær var det mye av....M

Vi var på tidenes pingvinsafari! Turen dit var lang og spennende over land og strand, og pingvinger fikk vi se i lange baner! Absolutt å anbefale for pingvinelskere og ikke-pingvinelskere!

Yellow-eyed penguin på vei mot oss!

Pingvinkamuflasje må til!Søøøøøøøøøøøøøøøøøøøt little blue penguinOg vel hjemme i Wellington ble det litt tid til jul lillejulaften før vi alle fløy nordover til Hamilton julaften for å feire jul og feriere videre på nordøya. (fortsettelse følger såklart i neste blogg når tiden er inne;)...)

Mt Ngaruahoe

2008-11-29T17:02:00.000+13:00

I helga var vi som sagt på fjelltur, og nå kommer bildene! Ikke så mye mer å skrive enn at jeg forstår hvorfor Frodo synes det er tøft å klatre (og krabbe!) opp Mt Doom (som fjellet er kjent som i Ringenes Herre) på 2287 moh. Men det var absolutt verdt det! Legger ved en del bilder ettersom det ikke var lett å velge hvilke jeg skulle legge ut :D. Og med det er det bare å glede seg for de som kommer på besøk lørdag! Satser såklart på at værgudene holder avtalen vi har diskutert oss fram til om strålende vær lørdagskveld!
Dagens mål i skyene: Mt NgrauahoeDagens turgåere samletDen lange turen har såvidt begyntNatalia kom på besøk fra Australia (vi ble kjent i Jemen)!Egentlig ikke så rart at vi brukte hele dagen...NZ natur...
Snø!Getting closer!'Gropa' av Mt Ngaruahoe.Begynnelsen av klatringa (det var den gang jeg tenkte jeg var i utrolig bra form, men det finnes desverre ikke fler bilder da svetten rant og slimet hang ut av munnen mens rumpa stod i været og pusten var høy)

Toppen er nådd, og krateret er rett ned bak oss
Mat må til når målet er nådd, desverre var det mye tåke da vi kom til toppen så utsikten var noe laber, men det blåste endel så vi fikk noen glimt av en flott natur og andre vulkaner, krater, og varmekilder gjennom skylaget :DAndys rekord på å løpe ned selve vulkanen er 9 min. Fin kram snø og ikke is. Men på vinteren kan du skli hele veien ned fra toppen (og i døden) hvis du mister taket og ikke vet hvordan du bruker en isøks! Tazia på vei ned, det var faktisk veldig bratt (vet ikke hvor godt bildet viser det)Velfortjent lunsjVi fant en liten kulp da vi kjørte ned fra fjellet og tilbake til hytta.

Tilslutt ble det hyttekos...
...og hyttetull!

Elvebading dagen derpå (og ja, det var kaldt!!!)
Fossefall i nærheten!

Og det var den turen, min beste dag i NZ så langt vil jeg påstå å si!

Ellers fikk jeg to gode nyheter i går!

Den første er at jeg får fri neste helg! Så da kommer jeg garantert på flyplassen mamma og pappa! Jeg har også fri søndag!

Og den andre gode nyheten er at jeg fikk et brev i postkassen fra immigration NZ hvor det stod: We are pleased to inform you that your application for residence permit in New Zealand has been approved...!!!!!!

First things first

2008-11-27T08:59:00.000+13:00

Nå har jeg faktisk gjort en del ting jeg har likt, så da må jeg starte med first things first. Jeg har funnet en side online (www.trademe.co.nz) hvor man kan kjøpe second hand billig. Og mamma og pappa, ikke bli redd det er trygt (vi kjøpte bilen der!)! Før har jeg bydd på en sykkel og et hagebord men noen har bydd over, men fredag fikk jeg gjennomslag på et hagebord og to stoler!!!! Wohoo! Så nå kan vi også bruke plena vår og ha frokoster der ute!
Er det ikke fint?
Det andre tingen vi gjorde denne helgen var å klatre Mt Ngauruhoe ( 2287 moh)(Mt Doom i Ringenes Herre) i strålende vær (og litt tåke). Venter fortsatt på å få noen bilder fra Andy før jeg skal presentere vår fantastiske tur!
Fortsettelse følger...

Summer is in the air

2008-11-16T17:38:00.000+13:00

Sommer på jorda, smil overalt
himmelen er gjennomsiktig havet blått og salt
og jentene er søtere enn markjordbær på strå
sommer på jorda, livet det er nå


Når sommernatta kler seg i perlemor
og jenta di gir deg himmel på jord
og klokka di er full av vann og går i stå
og jobben var før og livet er nå
når krabbene er fulle og hjernen din er tom
og sola varmer sjela di og havet roper kom
da er det sommer på jorda

Sommer på jorda (i det minste halvparten av den)...

....Ja, sånn har jeg hatt det siste uka føler jeg! ENDELIG!

Finanskrise...

2008-10-26T20:07:00.000+13:00

...er det virkelig så ille?

Jeg sitter på andre siden av kloden uten jobb og skyhøyt studielån mens jeg bekymrer meg litt for mine penger. Og min fremtids penger kanskje enda mer. Samtidig ler jeg litt. Hvordan kan det ha seg at noen usle papirlapper er så mye verdt? I dagens tilfelle eksisterer de ikke mer enn ved å dra et kort og da 'liksom' bare flyr de rundt i luften mens de samtidig betyr så veldig mye, det er jo litt latterlig. Men det er kanskje det som var problemet til Island, de hadde lånt for mye penger som faktisk ikke eksisterte og ikke en gang 'fløy' rundt i lufta.

Selv om penger eksisterer eller ikke synes jeg at finanskrisen virker som en menneskeparodi ettersom det faktisk har seg sånn at det er oss mennekser som har skapt denne 'krisen' og vi klarer ikke å finne en løsning på krisen om disse usle papirlappene. For å være helt ærlig vil jeg kalle dette ekstremt dårlig planlegging. (Men jeg har ei svar på hva som kunne vært perfekt).

En ting har jeg lært dette semesteret her i New Zealand, og det er at neoliberalisme er skummelt. Neoliberalisme handler blandt annet om globalisering, åpent market, lite rettigheter og lite sikkerhet for arbeiderne, mindre myndighets intergrasjon i økonomien, alt for å fremme økonomisk vekst (for så å dele godene når den tid kanskje kommer). Med andre ord: La det internasjonale (og nasjonale) markedet styre verdens økonomi og samfunn. På 1970-tallet ble disse ideene brukt og støttet av store verdens insitusjoner som Verdens Bank og International Monetary Fund (IMF). Disse to organisasjonene er sett på som 'gode' organisasjoner som gir lån til såkalte fattige land -nå også Island. Men det har vist seg at disse organsiasjonene har brukt neoliberalisme som vilkår for lån. Enkelt sagt er resultatet av neoliberalisme at de rike har blitt rikere og de fattige fattigere. Samt enorm kostnad for miljoet som vi i dag kan se i dagens klimakrise.

Men det som er det mest latterlige med denne høyrevridde, 'åpne' kapitalistiske verdensøkonomien er at den rett og slett ikke funker i finanskriser. Og det er kanskje nettopp derfor Norge er så heldig å ikke merke finanskrisen så tett på som andre deler i verden i og med at vi ikke er så innmari høyre vridd og sett på som litt 'konservativ' ved ikke å ha like 'liberal' politikk som de fleste andre land i verden (foreksempel Island). Vi kommer oss ikke unna finanskrisen, men vi har faktisk ekte oljepenger (men vi har sett oljekriser før, og kronen er ikke like sterk som feks euroen om dagen...) å takke for at vår situasjon ikke er så ille som andre steder. Som man nå ser i verden klarer ikke en markedsstyrt verdensøkonomi å overleve en finanskrise. Myndighetene må trå til. Det er de som har støttet et veldig liberalt marked og trekt seg tilbake, og det er de som må løse problemene dette har skapt. Og det er derfor jeg vil erklære neoliberal markedsstyrt politikk for dødt. Rett og slett fordi den ikke fungerer i praksis. Er det ikke sånn at Barack Obama eller John McCain vinner valget hvis de vet og viser hvordan staten (og ikke et åpent marked) skal redde den amerikanske (og globale) økonomien?

Jeg er hverken økonom eller statsviter. Jeg vet bare at økonomi er galskap. Og desverre er det nok ikke et svar på hvordan fremtidens økonomi vil være. Men jeg tror vi alle vil være litt fattigere. Og jeg håper inderlig ikke de rike trenger en Robin Hood for å gi litt mer til de fattige fremover. Hvis man tror at økonomisk vekst, lavere skatter og mindre åpenhet rundt økonomien leder til et sosialt bedre liv tar man rett og slett feil. Japan, for eksempel, er et av verdens rikeste land og ble det ti ganger fortere enn noe europeisk land i sin tid. Effektivitet sa du? Langt ifra, Japans innbyggere jobbet dobbelt så mange timer per uke som et 'utviklet' land, med en lønn på halvparten og levestandarer under noe standard mens tradisjonell kultur blir dratt opp av jorda og kastet på et voksende agressivt og globalt økonomisk market. Det er det man kaller fleksibilitet av arbeidsmassen. Og utmattelse av naturen.

Nei, det er ikke så greit å sitte på andre siden av kloden å undre seg over denne finanskrisen. Jeg har hørt det bare er slutten av begynnelsen vi har sett så langt. Og det tror jeg på. Og innerst inne håper jeg det er sant. For da vil kanskje verden forstå at det er tid for å se på alternativer og at det kanskje greit å leve litt 'billig' og 'fattig' for en stund. Man trenger faktisk ikke alle de godene vi tror er nødvendig i den vestlige verden. Klarer vi ikke å overleve på vann og brød? Og er det ikke bedre om vi begynner å se at verden ikke har blitt styrt så bra og at dagens system hverken takler finanskriser er klimakriser særlig bra? Økonomisk, sosialt og miljømessig har vi mennekser ikke helt klart å ta vare på denne fredelig, grønne planet.

Det er derfor jeg sitter her nede og ler litt. Det er jo sprøtt.

Men jeg må innrømme en trist sannhet; det er faktisk ikke så værst å være norsk. Selv ikke i kanskje tidenes (...) største finanskrise.

Alt er gjort for aller siste gang...

2008-10-17T09:16:00.000+13:00

...for noen av oss i det minste.

Forrige helg var det international farewell party, og da fant jeg ut at det ikke er så mange av min omgangskrets dette semesteret her som blir igjen til neste semester!! Men noen blir det da! Her er noen bilder fra "farewell partyet" (aka Onsdagsklubben), og det skal komme et litt kosligere bilde senere når jeg får tak i det!!

Denne fyren ("possum") blir nok i New Zealand en stund framover!

Mount Ruapehu

2008-10-05T22:14:00.000+13:00

I helga dro vi en liten tur til Tongariro nasjonal park og en koslig hytte hvor vi er "klubbmedlemmer"! Planen var å klatre den aktive vulkanen Mount Ruapehu lørdag, men da været ikke var på vår side ble det heller hytteliv med mye kortspilling og bading i varmekildene som kommer fra vulkanene i området!Vi reiste faktisk fra Wellington i fint vær, men det var overskya og litt regn da vi kom fram. Dette er meg ved 'inngangen' til bushen hvor vi må gå for å komme fram til hytta. Det ser kanskje ikke sånn ut på bildet, men du må faktisk nesten bokstavelig talt gå rett gjennom trær for å komme fram. Og det er ikke gøy i øs pøs regnvær og duggete briller (som det var på veien tilbake)!
Nesten framme ved hytta og Andy kommer seg fram!Et bilde av Mount Ruapehu i det fineste været vi hadde. Kanskje grunnen til at vi ikke klatret fjellet? Men det blir nok til i sommer!
Det var meningen at disse små blå skulle ligge i snøen på toppen av en vulkan. Dessverre ble ikke toppen nådd, men jeg tror nok bestemor hadde blitt like så glad for at de ble liggende utenfor hytta til minne om en omsorgsfull bestemor som fikk 84 innholdsrike år.

VÅR!

2008-09-20T16:28:00.000+12:00

Det er så godt å ligge i vårsola. Og jeg har så lyst til å være en sel, det er livet det! Vi gikk på en søndagstur ut til en selkoloni like ved Wellington.
En 20 minutts kjøretur ut av byen og du har en fin kyst! Ikke akkurat Oslo?

Ja, nå er det definitivt vår her nede selv om det regner engang i blandt! Og i dag har vi vært på storshopping og kjøpt en "barbie" og "jandals" ( nz sandaler), så nå er det bare å vente på sommer og sol!
Her prøvetester vi ut barbie'n. Nam Nam. I kveld blir det grillings!

Ellers var jeg i Auckland på landsmøte i ANSA forrige helg, og nå er jeg økonomiansvarlig (!) for landsstyret. Siden jeg fikk gratis flytur tok jeg meg en natt ekstra så jeg gikk på litt sightseeing i denne store byen som ikke var så ille og upersonlig som new zealandere skal ha det til (men jeg ville nok ikke bodd der, Wellywood er hjemme nå!)Auckland city centre fra Devonport. Byen er veldig spredt ut, jeg har hørt det er verdens største by i areal, om det ikke er sant er det iallefall en pekefinger! Jeg gikk opp på en høyde så jeg fikk 360 grader utsikt. Så her kommer noen andre bilder fra andre vinkler.Auckland er kjent som the city of sails. I bakgrunnen er det mange mange seilbåter (som kanskje ikke fotografen helt fikk med!)

Jeg møtte en tysker som jeg gjorde litt sightseeing med, og da gjorde vi jo som alle andre turister og gikk på den berømte isbaren minus 5. Jadajada, men er man turist så er man turist og jeg har iallefall vært i en bar hvor alt er laget av is (tom glassene)!!!!!
Det blir forhåpentligvis ikke så kaldt framover...

En aldri så liten oppdatering

2008-08-26T19:56:00.000+12:00

Det er egentlig ikke så mye å melde herifra. Jeg er i Wellington som vanlig, tanken er full igjen og det regner fortsatt. Men vi passet på huset til søstra til Andy forrige uke, og det var jo litt luksus etter hybeltilværeslen og vi fant oss (litt for) godt til rette med en gal katt! Men jeg tror jeg bare legger til noen bilder fra ditt og datt så får vi se om jeg gjør noe kjempespennende i nærmeste fremtid!Som sagt har det regnet mye, det har vært storm, torden, lyn og jeg har drømt at leiligheten våres flyr av gårde i uværet. Men det er kanskje verre for dette huset (og bilen som engang stod trykt parkert på gata) like ved oss? Vet ikke om denne linken funker mer, men det er det ett enda bedre bilde av dette huset og raset:http://www.stuff.co.nz/4642060a11.htmlhttp://www.stuff.co.nz/4642060a11.html. PS. Huset står faktisk der den dag i dag (med litt mer sement rundt grunnmuren).
Milena, hodet til Andy, Amadine, Alina og bilen vår (!) ved kysten utenfor Wellington (ved Island Bay for de lokal kjente).
Alina og landskap
Det var ikke så mange pingviner ute på dagtid, men vi fant da to.
Vi hadde faktisk sol og en helt skyfri dag på våres husferie i Lower Hutt.

And that's that for now. Og jeg håper Lisa blir glad for både små og store overraskelser.

Ingvild tar sine forhåndsregler

2008-08-10T20:10:00.000+12:00

-nå også på internett!

Må innrømme at denne teknologiske verden kan gjøre det lett å komunisere med de man vil, OG de man ikke vil. Derfor må man ta ansvar for sine handliger, også på internett. Men fortvil ikke, flere bilder og skildringer kommer. Men ikke av leiligheten og andre høyst personlige opplysninger som kan misbrukes! Det er lett å glemme at det finnes slemme mennesker der ute i verden som kan dra nytte av hvordan en leilighet ser ut innenfra og andre unyttige skildringer for folk flest;)

Ok, jeg må innrømme at det ikke er helt uten grunn at jeg verner om mitt privatliv. Noen jævler (det er ikke ofte jeg bruker sånne stygge ord) har tappa biltanken vår for bensin! Jeg visste ikke engang at det gikk ann, jeg! Det er en farlig verden der ute. Og da ser jeg det ganske logisk at jeg fjerner all informasjon her inne om hvordan man kan på steg-for-steg ta seg fram i leiligheten vår på norsk. Neida, men det ga meg en aldri så liten påminnelse om at man skal ta litt forhåndsregler her og der (selv om akkurat det å beskytte biltanken ikke alltid er så lett), så det synes jeg alle skal gjøre, slik at ikke jævlene kan dra dytte av det og heller bare ha det så godt og bruke sine EGNE penger på bensin. Drittunger. Jeg er sur.

Med sekken full av klær...

2008-06-28T21:07:00.000+12:00

Sekkene var fullpakket med bøker, superundertøy, regnklær og alt annet man kan trenge for en uke med seks stormer og direkte grisevær på vei.

Grisevær ble det mandag morgen da vi forlot Koromiko Road på vei nordover til vinregionen Hawke's bay. Typisk norsk ferievær med andre ord. Etter et obligatorisk stopp på kafeen i Norsewood ("lille Norge" fra forrige blogg) øynet vi et lite håp: Noen solstråler snek seg gjennom skylaget og ned til to håpefulle sjeler. Men skylaget klarte raskt å fange sine solstråler inn igjen mens vi fortsatte vår ferd til kystbyen Napier. Vel fremme på campingplassen hadde det sluttet å regne, men vi tok ikke sjansen på å sove i telt fordi værmeldingens rykter om seks stormer og dagens regn lot oss overtale til å bruke de ekstra dollarene på en liten hytte. Og med det stoppet alt regnet.

En av aktivitene vi på forhånd hadde bestemt oss for var vintur, for det kan man gjøre selv i regnvær, og jeg hadde kjøpt en vinturkjole for anledningen. Men da vi våknet tirsdag morgen var det lite regn og mye sol. Planen gikk ikke som planlagt; vi hadde jo ikke blitt lovet så mye som en solstråle. En ny og bedre plan begynte å ta form. Hva med å sykle fra vingård til vingård? Men vi sjekket værmeldingen en gang til, og joda, det var meldt plaskende regn og ulende storm, så vi endte opp med å spille minigolf i strålende solskinn og en typisk kiwi barbeque med blåskjell, steik og grønnsaker.
Vinturen startet med øl og cider (!) testing. Resten gikk i vin!
Onsdag morgen bestemte vi oss for å tro på egen dømmekraft av himmelen; vi så sol og med det trosset vi alle værvarsel og la ut på en 27 km lang vinsykkeltur. Med bergansjakke og mobiltelefon i sekken vel å merke.Begynte det å hølje ned med engang vi var i ingenmannsland? Nei. Det ble bare mer og mer sol, og min eneste bekymring var at jeg ikke hadde ligget i hardtrening (eller trening i det hele tatt) for en (så lang) sykkeltur. Men med motet i behold tråkket vi glade og fornøyde fra vingård til vingård, med små avbrekk av sjokolade, ostefabrikker, brekende sauer og grønne enger. Det var sommer det var sol, minner som aldri vil dø og en sol som farga himmelen rød. Idyll...
Druer på rekke og rad (Montana vingård)

Været torsdag var heller ingenting å klage på, men da vi hadde planlagt at denne turen skulle være en sitte-inne-og-lese-en-bok-mens-det-regner-tur bestemte vi oss for bare å slappe av, ligge i gresset ute og lese en bok og gjøre sudoku. Men selv i solskinn kan det bli litt kaldt, men absolutt ikke regn.
Verdens lengste stedsnavn (og ja, det er lenger enn det stedet i Skottland)

Fredag pakket vi sammen idyllen og begynte ferden hjemover mot Wellington. Men før vi kom så langt gjorde vi et stopp i Castlepoint. Castlepoint er ett bittelite øde sted ved kysten med et fyrtårn og fantastisk natur. Stedet er visstnok oppkalt av Captain Cook på grunn av klippen og omgivelsene som ser ut som et slott. Selv om det var grufull vind denne kvelden bestemte vi oss for å trosse alle værsignaler (de hadde jo vært feil før) og sove i telt. Da kom regnet og stormen på engang. Men det var ikke så ille, vi var jo forberedt!

Som alle andre morgener på turen var det igjen strålende solskinn lørdag morgen. Vi gikk en lang tur hvor jeg fikk en kjempefin utsikt over strendene og havet som ikke møter land før det når Sør-Amerika. Og vi snublet over en rottende hval på stranda. Vi fortsatte turen enda lenger sørover, vi dro faktisk så langt sør at jeg kunne se sørøya (som er New Zealands bedre halvdel). Grunnen til at vi dro hit var for å se på seler. Det var seler overalt, litt skeptisk var jeg da vi vandret over gress og mellom klipper, men det var betryggende at de kom løpende mot oss i ren nysjerrighet enn sinne. Etter et par timer hos selene bestemte vi oss for å feste selebeltene og reise hjem til Wellington samme kveld. Det var jo meldt uvær.

Nå sitter jeg hjemme og ser på værmeldingen igjen, og det er meldt grisevær og storm i Hawke's bay nok engang. Jammen godt jeg har husly i natt, det er med mye hell det kan bli sol i morgen.Vår neste store tur blir mest sannsynlig hit; til Sørøya......kanskje ombord i en maori krigskano?

Dagen før dagen (skrevet dagen derpå)

2008-05-17T20:01:00.000+12:00

Wellington (har kanskje lagt ut mange bilder av byen etterhvert...)
Vinter i Wellington(!!!!), i Karori Wildlife Sanctury

Vindmåler i Wellington

Psyokologisk sett har jeg feiret 17.mai i over to dager. Og jeg ble ferdig natt til 17.

Det er ikke så mye som skjer for tida, bortsett fra at jeg vasker og vasker i min jobb som "caregiver" (hmm... jeg er en vasker).
Mange i Wellington har heis hjem. Kjekt.

Men altså 15.mai kjøpte vi mye god mat og hadde en aldri så liten 17.mai middag med muslinger, ost, vin og reker. 16.mai dro vi til det norske konsulatet på 17.mai frokost. Nam nam, tenkte jeg. Men det var ikke så altfor mye mat, men jeg fikk da møtt en del nordmenn. Så dro jeg for min del videre til legevisitt (visa relatert)På the food festival!

I to tida dro vi så til en "food festival" jeg hadde hørt rykter om. Den ble holdt i en rugby stadium. Og det var veldig nam nam. Billetten for å komme inn var 80 kroner. Og for de 80 kroner kunne du prøve smake alt av new zealandske (og andre eksotiske) matprodukter samt vin og øl. På tre og en halv time rakk vi såvidt å gå gjennom hele stadium. Det var ost, pølse, rødvin, champagne, øl, sprit, brød, syltetøy, frokostblanding (?), pai, muslinger osv osv. NAM NAM. Jeg håper på flere festivaler av denne typen..

Aotearoa

2008-04-18T09:04:00.000+12:00

Da har jeg vært på min første lange kjøretur i Toyota Corrolla'n. Og ja! Jeg har også vært på min første tur i New Zealand!Mount Taranaki

Turen startet fredag ettermiddag. Etter mye om og men fant vi damen som jobbet for mannen som hadde nøkkelen til hytta vi skulle tilbringe natta i. Og hytta ligger i Tongariro Nasjonalpark. I ingenmannsland. Vi kjørte rett opp til Tongariro uten å stoppe mye, bare for å spise middag. Vi klarte ikke å nå fram til hytta før mørket alikevel. Apropo mørket, på veien opp møtte vi på mange "possums" (et søtt lite dyr som alle hater her i New Zealand) som liker seg på bilveien. Andy var sjåfør og ville gjerne kjøre på alle sammen fordi de spiser alt av trær og blomster og ødelegger naturen og økosystemet her. Men jeg var aktiv passasjer så vi drepte ingen dyr. (Du ser tusen av påkjørte possum på veiene i NZ, så det er nok en kraftig motstandsbevegelse her). New Zealand var en gang i tiden et land uten rovdyr, derfor har også mange av fuglene her glemt å fly, og mange av fuglene her har derfor ikke vinger. Men så har mennesker opp gjennom tidene tatt med dyr over til øya (rotter, mus, kenguru, hjort osv), noe som har skapt og skaper store problemer for NZ og økosystemet.
Bilder til forlokkelse av pappaer...
Så det var mørkt, vi parkerte bilen, tok fram den ene minilommelykta vi hadde, og Andy fant utrolig nok et aldri så lite hull i bushen ved siden av mørket. Og det var stappmørkt. Noe som skulle være en femten minutters gåtur ble nærmere en halvtime. Andy leter og leter etter hytta, det var så vidt vi så taket i mørket kvelden før.

Men Andy fant hytta, og klokka 10 på kvelden satt vi oss ned i en utrolig fin hytte mens vi hørte hjortene ule utenfor og possumene klore på hytteveggen. Men det er ikke farlig, det finnes jo ikke noe farlige dyr, så jeg turte å gå på do alene.

Tidlig lørdag morgen spratt jeg opp av senga, nysjerrig på hvor i all verden vi gikk i mørket i går. Jeg kava meg fram gjennom busk og trær og så et enormt fjell som jeg ikke ante var der kvelden før. Og alt var veldig grønt og stort.Spøkelse på loftet

Lørdagen gikk med til å gå et par kortere turer i Nasjonalparken hvor deler av Ringenes Herre har blitt spillt inn. Dessverre er jeg ingen Ringenes Herre fan, og heller ingen ekspert, men noen kjenner kanskje igjen fjell og natur fra bildene?Mount Ngarauhoe, kjent som Mount Doom i Ringenes Herre

Målet for lørdagen var å kjøre til Hamilton (hvor Andy kommer fra, og deler av familien nå bor).Kokende sjokolade?

På veien stoppet vi i en thermal area. Det er varm røyk som kommer under jorda fra vulkanene. Det kan være veldig farlig å bade i disse små eller store innsjøen fordi det kan bli veldig varmt og du kan brenne deg til døde. Røyken kommer fra det kokende vannet (hvis du ser nærmere kan du se små bobler)
Dette er bunnen av et av de kokende bassengene sett ovenfra, klart vann, eller hva? (og VELDIG varmt, jeg brant pekefingeren)

Bakken er veldig ustabil i mange deler av New Zealand pga dette, bakken kan plutselig dette sammen under huset ditt (hvis du ikke tenker over hvorfor stuegulvet har blitt litt skjevt de siste månedene eller kanskje åra) og bli til et kokende basseng. New Zealand har også mange jordskjelv (spesielt i Wellington(!)).
En av forskjellene fra norsk natur og New Zealand natur er nok vulkanene de har her. Og de er fortsatt aktive. Du kan se røyk fra flere vulkaner og du kan faktisk bade oppe der også.

Lake Taupo er New Zealands største innsjø, og det ble til av en vulkan som eksploderte for mange hundre år siden. Effektene av vulkanutbruddet ble registrert i både Kina og Roma. Da kan man prøve å forestille seg hvor stor vulkanen var, og hvis du ser hvor stor (og dyp!) Taupo innsjø er skjønner man kanskje hvorfor man la merke til vulkanutbruddet i andre deler av verden!

Etter en travel dag med masse inntrykk kom vi endelig fram til Hamilton, og til den årlige ballongfestivalen! Lørdagskvelden var det god familiemiddag hos familien Wilson med en påfølgende lunsj dagen etter.

I Hamilton gikk tida med til å hilse på store og små, spise mye og godt, se på bilder, se på den botaniske hagen og prøve ut den nye brødbakemaskinen til John (Andys pappa). Jeg tok dessverre ikke mange bilder herifra, men det kan hende det dukker noen opp etter hvert.

Vi forlot Hamilton for New Plymouth mandag ettermiddag i regn. Planen var å ligge i telt. Som sagt tidligere er New Zealand veldig varsom mot sin egen natur (med god grunn), derfor er det heller ikke lov å sette opp telt hvor som helst lenger (det var lov før, akkurat som i Norge), så du må man ligge på en campingplass. Dette kan man skylde en enorm turistmengde for (som har forsøplet og tisset og bæsjet i det fri uten kanskje helt å vite hvor man bør gjøre dette.). Men heldigvis for oss var vi på en campingplass og bestemte oss for å oppgradere til en koslig liten hytte med fantastisk utsikt over kysten fordi det var for vått å ligge i telt. Men denne natta ble det thunderstorm og da jeg trodde hele hytta skulle blåse med stormen var jeg veldig glad for at vi ikke lå i et telt. Da hadde riktignok ikke blitt blåst så veldig langt bort, men vi hadde nok drømt at vi sov i et svømmebasseng...

Tirsdag morra tok vi det ganske rolig. Kanskje litt for rolig. Planen var jo at vi da skulle kjøre tilbake til Wellington. Vi kjørte langs kysten på surf highway. Andy måtte stoppe for å gjøre to timers arbeid (han kan nå jobbe hjemmefra, eller bortefra). Og vips så var tiden ute. Vi hadde valget mellom å kjøre en seks timers tur tilbake til Wellington eller campe på et idyllisk lite sted med sauer, kuer, hunder og sol. Etter mye om og men bestemte vi oss for å campe, vi spiste middag, steik, og drakk øl på den lokale "tavern" hvor alle bøndene i mils omkrets kommer for en (eller fem) etter-jobben-øl. Bygda virker enda mer bygd (og det tror jeg den er) her enn i Norge.
Kai Iwi Beach, like ved der vi campet

Onsdag morgen var det sol og fint vær. Vi hadde en lang og avslappende morgen før vi bestemte oss for å dra hjem til Wellington. Dannevirke og Norsewood lå på veien og vi bestemte oss for å reise innom.

Jeg har nevnt Dannevirke i min forrige blogg (muligens under et annet navn). På slutten av 1800-tallet kom det en båt med skandinavere, for det meste dansker, for å bosette seg på New Zealand. Det var cirka 29 familier, 6 av dem norske. Denne lille landsbyen hadde en del danske navn (og bilde av kongefamilien) og et museum vi dro til. Her ble vi tatt vel i mot av en hyggelig, rund dame som sa at Norsewood kanskje kunne være litt mer spennende for meg, for det var der mange nordmenn hadde bosatt seg og de hadde også et museum og en båt og en kirke der. 15 minutter opp veien.

Selv om det begynte å bli tidlig ettermiddag kjørte vi til Norsewood. Jeg forventet med noe som Dannevirke hvor du bare har noen danske navn, et musuem og vikingeskilt(!). Men nei, det var som et eget lille Norge. Så i denne lille byen 15 september 1872 kom det 472 nordmenn med skipet Høvding for å bygge og bo. Det var ikke lett, de ble utnyttet av myndighetene, men de klarte å lage en helt liten landsby (Norsewood) og i dag kan man se en norsk stavkirke (den eneste stavkirken på den sørlige halvkule!), stabbur, hytte, masse troll og en ullfabrikk (som hele New Zealand er veldig glad i) som produserer strikketøy med norske mønster, ullsokkene er veldig populære og fabrikken heter nå, dessverre, New Zealand sock company. 17.mai blir også feiret her av lokale og nordmenn fra hele New Zealand, "the biggest celebration of 17th May in the whole of New Zealand". For spesielt interresserte kan dere lese mer om Norsewood på www.norsewood.co.nz, eller låne boken "Uredd ferd mot ukjent land" av Ø.M.Andresen. Boka skildrer hvordan det var for nordmenn å komme til New Zealand i en flukt fra norsk fattigdom og elendighet. I Norsewood selger de boka på engelsk og norsk:)

Etter vårt lille norske eventyr bestemte vi oss for å kjøre tilbake til Wellington. To timer fra hovedstaden fant vi et bryggeri hvor vi tenkte vi skulle ta en guidet tur i (akkurat som en vintur tror jeg). Dessverre var de stengt for dagen, men vi ble invitert til å campe i hagen utenfor bryggeriet (eller hvor som helst). Ja, hvorfor ikke? Denne kvelden var det firma fest, så alle ølprodusente og selgerne i hele distriktet kom for å... ja, drikke øl. Det var en veldig morsom kveld med masse koslige folk, gratis øl og gratis mat! Det var ikke så lett for ølprodusentene å se om vi var de danske eller norske turistene (noen kom fra Dannevirke og hadde danske forfedre og syntes nok det var litt forvirrende at vi var norske (ja, de fikk ikke helt med seg at Andy var fra New Zealand), så da ble vi de danske turistene). Nick, som driver bryggeriet lot døra til all ølen stå oppe og sa vi bare måtte forsyne oss (Noe vi ikke gjorde da vi heller besteme oss for å sove) da han stengte bryggeriet for kvelden og lot oss være igjen.

Så torsdag morra kom vi oss til slutt tilbake til Wellington etter en eventyrferd på nordøya.

Jeg har fått en liten smakebit av Aotearoa (New Zealand på Maori) - og vil gjerne ha mer!

La meg presentere: Toyota Corolla

2008-04-06T14:40:00.000+12:00

Dagene har kanskje gått litt tregt her på New Zealand som arbeidsledig. Men jeg har en jobb (som jeg håper jeg snart får begynne i, med mindre jeg har blitt lurt inn en dose for mye tuberkulose) og vi har........ en bil!!!!!!!!!!!!!!!!!

Aldri ville jeg trodd at første gangen jeg kjøpte meg bil ville det være en med rattet på høyre side. Og tro det eller ei, men jeg har allerede vært ute på to kjøreturer alene (en på over to timer). Og stolt av det. Litt problemer med (å huske) håndbreket og blinklysa (var nok noen som trodde jeg dikta opp en vei der jeg blinka og blinka i motsatt retning). Jeg tror ikke jeg tørr å skrive det (men vi har mest sannsynlig gjort et røverkjøp), men jeg har troa på at bilen vil vare i to år til (så lenge jeg ikke kjører med håndbreket på). Og førstkommende helg reiser vi ut på første roadtrip. Jeg skulle gjerne lagt ut en lenger reiseplan (men det er litt mange spennende Maori navn jeg ikke har helt greie på), så planen med resultater kommer neste uke.

Så det er ikke mye å skrive herifra utenatt jeg venter og venter (på diverse prøver) på å begynne i min jobb som "health care assistant" her i Wellington. Så tida går med til gåing i byen, lesing, simsspill og kokkelering på kjøkkenet (ja Lisa, du skulle vært her med husmora nå, da hadde du fått både kake, gresk mat og dessert).

Men ja, oi. Dette blir en litt rotete blogg for jeg tenkte det ikke var så mye å skrive. Men jeg er da i et nytt land og det er jo en del ting jeg har sett som jeg kan skrive for spesielt interresserte. Wellington har en av verdens største museumer og jeg må si: Det er bra (og gratis)! Og jeg er ingen spesiell museum person. Men der har de hval skjellett og utstoppa kiwier og en veldig spennende utstilling som heter fire, earth, land hvor man tar for seg hva menneske har gjort til frodige New Zealand. (Jeg lurer på om New Zealand er det landet i verden som tar best vare på sin natur og verdens natur til tross for menneskenes ødeleggelser.)

Og jeg har hatt min første hangi (i min puku). En hangi er en tradisjonell Maori mattrett som blir kokt under jorda(!). Så man graver altså et hull i bakken, lager et bål, legger maten på, graver ned bålet og maten (man skal ha skikkelig jordsmak hvis man ikke juksar littegranne), venter noen timer og vips! Så er middagen klar. Nam. Det var godt. Og mørt.

Vi måtte hente bilen i Levin, som er en totimers kjøretur fra Wellington. Det var første gang jeg en sånn kiwisau (de ser faktisk ganske norske ut). Og de har en by (by og by, det er vel mer stripa på nes) her nede som heter Danetown. Langt tilbake i tid var det skandinaviske immigranter som bosatte seg her. Vi fant ærlig talt ikke denne lille landstripa, men vi så skilt som sa de solgte "norsewear" (oversettlse av ullladder og andre ullting), og jeg hørte altså rykter om denne lille landsbyen (som nok ikke har så mye skandinavisk over seg uten en eller to gatenavn og litt vikinghorn her og der og, såklart, ullklær!).

Så dette var en liten oppdatering sørafra. PS. Det er forresten ikke sommeren her likevel. Det er betydelig kaldere og regn. Ikke så ulikt Norge, med andre ord. Og høsten blåser seg over Wellington nå, det er sikkert.

Så da kan en kjøretur ut av Wellington være greit i grunn! (Legg merke til hånda PÅ håndbrekket)

Da har jeg flydd helt fra vinter til sommer

2008-03-23T14:17:00.000+13:00

Kenguru lunsj på bursdagen min!

Plutselig sitter jeg her. Down Under. I et land hvor det vil ta tre timer å fly til nærmeste land.
Det er sommer her (egentlig høst, men jeg tenker at klarer jeg og holde på sommer følelsen så lenge som mulig blir det plutselig vinter og da er det jo snart vår. Og da er sommeren rundt hjørnet;)). Jeg har spist kenguru og jeg har gått opp og opp og litt ned.

Jeg har nesten sett sel og pingviner. Det er mange ting jeg nesten har gjort, og det betyr at jeg ikke har gjort så mye enda uten å gå i Wellingtons bratte bakker for å se meg rundt. Det er en koslig by. Jeg tror jeg kommer til å trives.

Så her kommer noen bilder.
Det godkjennes som sommer enda da man kan ha frokost på stranda? Under er Wellington City

For spesielt interesserte (mammaer, tanter og andre troll):
Veien hjem...

...er romantisk og grønn (fint med "kjærestevotter" da), men veien er bratt med trapper...

...og enda mer trapper......da er det godt å se dette huset gjennom alle buskene! Vi bor nederst i dette huset...

Hong Kong: en knipsserie ;)

2008-03-23T14:00:00.000+13:00

Har du vondt i magen? Slangemedisin...
Hong Kong Skyline på en klar kveld. Vanligvis er det så forurensa at du ikke kunne ha sett skyskraperne så klart!
Meg og Tim på tur :)
Vi gikk en fire timers lang tur. Veldig fint (og jeg ble litt solbrent).
I et tempel

En av verdens største Buddhaer

En 5.7km lang gondolbane
Kina mat

Hong Kong

2008-03-15T01:52:00.000+13:00

Etter litt (mye) om og men kan jeg endelig si: Jeg er i Hong Kong!

Selv om ikke turen, med ufrivillig stopover i London, var saa kul maa jeg bare innromme at flyplassen i Hong Kong er den kuleste jeg har sett. Jeg trodde vi landa midt i vannet! Flystripa er veldig kort og bygd oppi havet...

Min Hong Kong venn, Tim, kom og hentet meg paa flyplassen noe som i og for seg var superbra med tanke paa bagasje og finne husly.

Jeg ikke helt hva jeg hadde forventet meg, men ikke en saa moderne by. Jeg vil vaage aa paastaa at Hong Kong er mer moderne enn London. Til og med paa flyplassen har de tbane for aa komme til riktig terminal. Men saa skal da vel Beijing arrangere OL i naerheten snart!

Dagene gikk med til sightseeing, turgaing paa en veldig gronn oy og spising (av kinesisk mat). Bilder kommer snart...

Flyreisen ble ikke saa lang nei...

2008-03-12T01:22:00.000+13:00

Ja. Egentlig var tanken aa skrive en blogg fra Hong Kong, og hadde jeg vaert der skulle jeg ikke hatt tid til aa skrive.

Dagens gaate 1: Hvor er Ingvild?

Svar: London

Dagens gaate 2: Hvor skulle Ingvild vaert?

Svar: I en god seng i varme Hong Kong.

Jaja. Grunnet forsinkelser rakk jeg ikke flyet mitt til Hong Kong. Eller det vil si jeg rakk det, gaten var aapen, flyet var der, men om jeg fikk vaere med? Nei. Det var for sent.

Det er ikke saa mye vits aa vaere sur, og det skal jo egentlig ikke vaere noen grunn til aa vaere bekymret for jeg har jo rett paa bilett. I folge kilroy. Men ikke helt i folge SAS og Air New Zealand. Saa vi faar se. Det blir vel en jorda rundt reise paa meg tror jeg. Eller bare en londontur.

Time will show. Jeg er isaafall trott slitten og bekymret.

Saa faar vi se om jeg faar hoppe paa flyet til Hong Kong i kveld. Om ni timer.
Insallah

Du store verden, du lange flyreise

2008-03-07T10:29:00.000+13:00

Ut på tur. Igjen. Ja, jeg er vel heldig, jeg kan ikke si noe annet. Men du og alle andre kan også være heldig. Det er bare å bestemme seg for at man vil reise så får man det til. Verre er det ikke. Start i det små. (Også er du klar for New Zealand ;)). Eventuelt start i det store og slutt av med det små (Jemen). Du er din lykkes smed.

Etter nesten en uke med reisefeber har temperaturen senket seg og sjelen funnet roen. Tursekken veier cirka 15 kg og jeg er fornøyd med det :). Forventinger for turen denne gang?

Først vil jeg prøve å definere tur. For det blir ikke snakk om tur lenger (liksom). Det er mer en livssituasjon. Eller stil. Og jeg vet jo ikke helt hvor lenge min tur til NZ skal vare. Kanskje tre måneder. Kanskje tre år. Kanskje jeg blir satt i fengsel i Hong Kong fordi noen putter narkotika i bagasjen???? DA blir det ikke en tur til NZ i det hele tatt.

Men hvis det har seg sånn at jeg kommer meg helt til andre siden av verden så tror jeg det blir spennende (så klart). Og jeg tror jeg vil trives. Jeg vil nok være ensom til tider. Men jeg forventer meg et ganske laid back samfunn med åpne og imøtekommende folk. Jeg vil nok få hjemlengsel nå og da. Men så er det nå sånn engang at jeg har gjort ett valg og fornøyd med det.

Det ble egentlig ganske vanskelig å skrive forventninger her... For jeg vet ikke hva jeg forventer meg. Eller jeg vet jo at det ikke kommer til å bli et kultursjokk etter å ha bodd i Jemen, og jeg tror livet kommer til å være enkelt og greit.

Så mer har jeg ikke å si før jeg drar. Bortsett fra at jeg aldri har vært så nervøs for å reise før, og jeg må bare vektlegge at jeg er dritnervøs for Hong Kong.

Men utenom alle bekymringer og alle bivirkinger av det tror jeg dette blir en fin reise. Som kan vare lenge, som kan vare kort. Alt ettersom du ser det. Og hvordan du definerer tid.

Så jeg ønsker meg selv en god tur. Og dere andre en fin påske.

Vi sees igjen. Engang.

Home sweet home (?)

2008-02-01T12:22:00.001+13:00

Da er jeg blitt norsk igjen. For en liten stund i det minste.

Alt er ikke som det engang var. Den gang jeg forlot fedrelandet på eventyrtur til Jemen. Barndomshjemmet er det samme, men minnene er annerledes. Jeg kunne ønske jeg var et barn igjen, som løp hånd i hånd med en frisk bestemor og bestefar. Jeg kunne ønske morgendagen var lett og døden fjern. Og jeg vil for alltid ønske at jeg sa ha det bra til personen som har vært en støttestein i hele mitt liv og som alltid vil være det uten å kanskje være helt klar over det selv. Jeg kunne ønske alle ting var sagt og at døden var okay. Jeg kunne ønske jeg husket siste gangen vi klemte hverandre, selv om det aldri var i min visshet at det var den siste. Men sånn er det ikke. Jeg sitter i et annerledes hjem i dag enn for ett år siden. Det er fint, men ikke alltid like lett. Det er ikke lett å ikke se personer man er glad i i de stedene man helst vil se dem. I live eller i livet.

Men jeg drar på reisefot igjen. Litt lettere enn forrige gang. Litt gladere til sinns. Og litt mer savn til de som enda er i livet. Eller kunne vært det. Jeg er lykkelig i livet. Jeg får noen til å stråle. Og noen får meg til å stråle. Og jeg er klar for å dra. Men det er et savn etter det som kunne vært, men ikke er. Et minne om det fine som har vært. Den tiden trollet var min værste fiende (og alt annet var prinssesser og kongeriker). Og ikke følelsene.

I dag står jeg på to litt, om jeg kan si , klokere ben. To ben som har sett litt mer av verden og fått føle litt mer på resten av kroppen. To ben som bærer en jente rundt i verden. Som nå klarer seg ganske fint selv. Men det er ett skrubbsår på kneet som alltid skal være der. Som vil minne henne på tider sammen med mennesker som var. Det vil ikke alltid være lett, men beina vil videre. Sammen med skrubbsåret.

Alt er gjort for aller siste gang...

2007-12-05T22:43:00.000+13:00

Det er vel enda en halv dag til jeg drar. Men kofferten er pakka, gulvet vaska og varme klaer ligger framme. Og jeg gleder meg.

Ett aar har gaatt. Det har bydd paa utfordringer jeg aldri for har tenkt paa kan eksistere. Det har vaert daarlige dager og det har vaert gode dager. Ekle menn og religiose kvinner. Jeg har hatt to kjempefine turer utenfor jemen (Qatar og Afrika), og en del fine turer innenfor landegrensene. Jeg har laert mye arabisk (men aldri flytende, det tar opp til 19 aar gaar det rykter om...)

Jeg har laert mye om andre og ikke minst meg selv.

Dette er hva jeg forventet av jemen for jeg dro, stemmer det? (28des06):

-at jeg skal bo på en madrass på gulvet med bare et teppe å ha over meg: Ja, det har jeg gjort, seng blir bra aa faa.

-et bord på rommet: Hm... ikke siden mars..

-ingen ac på rommet: Stemmer. Men det trengs ikke heller. Bare paa sommeren.

-at det blir lite å gjøre på fritida: Ja.

-at jeg møter mange mennesker som vil ta bilde av meg (lik en ape i bur, ikke madonna på shoppingtur): Nei.

-at jeg kommer til å oppleve ting jeg aldri før har opplevd: Ja

-jeg kommer ikke til å smake alkohol så ofte jeg har gjort i høst: Stemmer. Veldig torst naa.

-jeg kommer ikke til å få meg bankkort i yemen (selv om pappa vil): Helt rett:)

-jeg kommer til å klare å fikse en yemen mobiltelefon. Isåfall nummer:): Det klarte jeg vel andre eller tredje dagen..

-jeg ser for meg veldig få andre vestlige der. Egentlig bare meg: Nei, mange fler enn jeg tenkte. Men tror fortsatt sjokket blir stort for aa se kvinner.

-jeg ser aldri i verden for meg at jeg noen gang kommer til å forstå arabisk: Tja... Hva skal jeg si? Forstaar litt og forstaar mye og forstaar ingenting.

-jeg kommer ikke til å finne noen drømmemann (eller noe i nærheten) der (lisa og margaret klapper nok i taket for det): Vel... Den stemte vel ikke helt?

-jeg kommer ikke til å finne ut hva jeg vil bli når jeg blir stor: Stemmer

-jeg tror jeg ikke kommer til å spise så mye hjemme: Har aldri vaert saa glad i aa lage mat som det siste halve aaret (husmora)

-jeg tror ikke jeg kommer til å savne nesbyen: Stemmer litt.

-jeg kommer til å savne mamma og pappa og noen flere. Men det kommer til å gå over etterhvert hvis jeg ikke blir kidnappa: Det gikk bra i starten, men savnet har vaert stort i slutten.

-jeg tror ikke jeg blir kidnappa: Stemmer. Bank i bordet.

-jeg kommer til å være paranoid fordi jeg TROR alle vil kidnappe meg: Stemmer ikke. (eller en gang i blandt kanskje)

-jeg tror alle vestlige jeg møter der er eldre enn meg, men de får ikke lov å være eldre en 30 da er de for voksen for meg: Oops.. Ehm. Det stemmer at alle er eldre enn meg.

-jeg tror jeg kommer til å føle meg lost i begynnelsen: Tja. jeg gjorde vel det

-jeg tror ikke jeg kommer til å bli noe brun utenom i ansiktet:Jepp (men jeg er vel alltid brun :s)

-jeg tror ikke jeg kommer til å dekke håret 100% (jeg ser stygg ut uten hår): Stemmer ikke

-det blir få fester som jeg er vant til: Riktig

Ja, og det var vel det. Det er ikke saa mye mer jeg har paa hjertet for jeg forsvinner fra 1001 natt. Jeg har bodd ett aar i et av verdens fattigste land og stolt av det. Og glad for at det er over. Men naar kulda trekker inn saa sitter jeg nok i senga og tenker paa de lette dagene i Jemen, det fine vaeret og annerledes landet som jeg aldri helt kommer til aa forstaa meg paa...

Besok av toffe Lisa

2007-11-17T01:45:00.000+13:00

Bora fjellene

Da var det nok siste gang jeg fikk besok i Jemen (for en stund, insallah). Og denne gangen av Lisa! Etter litt om og men kom Lisa til Jemen klokka to paa natta. Ti dager gikk kjempefort, men det var veldig koselig. Og her kommer noen bilder fra besoket...

Denne jenta vet aa ta vare paa seg selv!

Lisa paa toppen av fjellturen vaar, et hoy risiko omraade for slanger
Lisa prover seg fram med qat, det falt nok ikke helt i smak......mens disse kara virker mer enn fornoyd.Lisa og Andy i Kawkaban. Langt og bratt ned.Meg og Lisa paa samme stedhmm... Skulle vi ha noe juggel??

Ramdan og eid i bildeformat...

2007-10-25T23:24:00.000+13:00

Vi feiret begynnelsen av ramadan med spaghetti karbonara (med griseskinke!) og vin! (HARAM!!!)Andy fikk 24 ol av sjefen sin som ramadan bonus, ikke vaerst! (Og han ser da ganske fornoyd ut og)

Fiskesouqen fikk den ferske fisken sendt paa kvelden i hele ramadan.

Paa Sailor's club i Aden

Paa Sailor's pub i Aden med en god, kald og relativt billig ol i haanda!

En altfor varm natt paa Tihamakysten ved Rodehavet, Kocha. Teltet maa ha vaert rundt 30 grader varmt.

Turen som ble litt annerledes

2007-10-18T21:42:00.000+13:00

Min blogg aktivitet den siste maaneden representerer hva jeg gjorde i ramadan. Ingenting. Men naa har vi hatt en uke eid ferie (muslimene feirer at ramadan er over) og det har hjulpet litt paa humoret, selv om det nasjonale flyselskapet odela alle planer.

Torsdag morra tok vi en buss sorover til Taiz siste dag av ramadan (saa jeg kan paa en maate si jeg fastet den dagen). Det er egentlig ikke saa veldig mye aa se i denne byen uten om en fin gammel by og souq (marked), saa neste dag tok vi en shared taxi ned til Aden. Aden er en gammel britisk koloni som er kjent i Yemen som den mest liberale byen. Og da tenkte jeg at den kom til aa vaere saa liberal at jeg kom til aa se flere kvinneansikter. Men akt nei, det var vel en del mer ansikter, men fortsatt bare svarte spokelser med oyne stikkende ut. Forskjellen fra Sanaa og andre deler av Yemen derimot er at det er mange flere kvinner. Overalt. Og kvinner og menn snakker sammen.

Et must naar man er i Aden er aa utnytte den billige alkoholen de selger. Saa da dro vi til the Sailor's Pub hvor vi kunne nyte kald ol ved Adengulfen sammen med yemenitter og prostituerte. Vi tok oss ogsaa en dag pa sheraton stranda hvor jeg betalte ekstra for aa kunne slappe av i bikini uten innpaaslitne yemenitter. Men akk ja, det var et hull i muren og da jeg var den eneste i bikini paa strander stilte det seg opp en hel gjeng med smaa og store gutter hylende utenfor muren. (dette fantastiske kjendislivet).

Etter et par dager dro vi til flyplassen for aa ta et fly til Haramawt. Flyplassen var tom og vi fikk beskjed om at det ikke fantes noe fly der da vaare billetter sa det. Det meste de kom opp med hva at vi kunne fly tilbake til Sanaa og vaere der en dag for saa aa fly til hadramawt dagen etter. Noe som ville gi oss en kveld i Hadramawt for saa aa taflyet tilbake tidlig neste morra. Saa vi takket nei og bestemte oss for aa dra til Tihama kysten, naermere bestemt Kocha ved rodehavet. Her ble vi bare sovende i en badstue av et telt for vi bestemte oss for aa dra hjem igjen til Sanaa. Vi stoppet en natt i Ibb for aa dra til en gammel landsby, Jiblah.

Ferien ble ikke som planlagt, heller mer mislykka. Men jeg haaper jeg ler av det naar jeg sitter hjemme i Norge og ser tilbake paa alle surrealistiske problemer jeg har kommet borti her.

Ellers har jeg vaert forkjola i nesten to uker. Vinteren har kommet til Yemen. Og om litt kommer Lisa paa besok! Jippi.
Skal legge ut bilder fra ramadan og eidferien litt senere om datamaskinen min virker. (den kjemper en hard dodskamp om dagen).

Arabisken gaar det bra med, studerer mer enn for og foler jeg kan snakke bedre en for.

Ramadan Karim

2007-09-22T03:59:00.000+12:00

Da var det tid for den hellige maaneden ramadan. For min del ble det feiret med skinke og vin. For muslimenes del snur de opp ned paa dagen, del vil si dagen er dod og natta er levende. Det er veldig kjedlig for en som legger seg i ti elleve tida og bare faar med seg ode gater... Men naa er det bare tre uker igjen...

A taste of Africa

2007-09-04T03:59:00.000+12:00

Solnedgang paa Zanzibar

Paa vei til Zanzibar
Zanzibar
Vi leide motorsykkel paa Zanzibar

Inflasjon i Somaliland...
Somaliland
Gammelt tre paa Zanzibar

Tog fra Mwanza til Dodoma, Tanzania, 32 timer

Selous, Tanzania
Hyenemating i Harar, Etiopia

Zanzibar
Zanzibar

Selous, Tanzania

Selous, Tanzania
Harar, Etiopia

Zanzibar

Selous, TanzaniaAndy stuper 44 meter og dupper i Nilen, Jijiga, Uganda Huletegning i Somaliland, ingen vet hvor gamle de er...

Og til slutt... det frister med en svommetur i heten, men det er vel ikke verdt det?

Paa livet lost

2007-08-29T20:11:00.000+12:00

Da gaar jeg inn i mine tre siste maaneder her i Yemen og seks uker fri i Afrika har hjulpet. Det hjelper aa fortsette studier her og konsentrasjonen og interressen er paa topp (enn saa lenge).
Jeg er glad for aa vaere her samtidig som jeg kommer til aa vaere veldig fornoyd med aa reise hjem til fedrelandet 6.desember (billetten er saa og si i boks)!

Forrige helg var jeg (ehm Andy) naer doden to ganger, og jeg vet ikke hvor mye jeg har lyst til aa dra i et landsbybryllup igjen. Saa Andy fikk besok av forelderne sine og vi dro opp til Manakha hvor vi saa alle tegn vi trengte for at de (og vi) skulle faa oppleve et ekte yemenittisk bryllup paa landsbygda. Denne kvelden var det 25 bryllup her og der paa engang. Grunnet billig qat. Fyrverkerier og skyting horer saaklart med. Men jeg folte meg ikke saa trygg med disse ungene (som jeg aldri stoler paa) med fyrverkeri i haanda som de kasta oppi lufta og til alle sider, og alle mennene med kalashnikov som skyter rett opp i lufta (vanligvis) en meter unna deg. Ett oppstyr og jeg var lykkelig da jeg kom tilbake til hotellrommet. Andy fortalte at det har blitt innfort en ny lov i Yemen hvor brudgommens familie har ansvar for de dode og skadete etter en slik fest saa derfor har dodstallet gaatt betraktelig ned i det siste. Det er godt og vel (og det var vel nesten paa tide?), og det kan vaere like bra at ikke alkohol er innblandet.

Dagen etter gikk vi paa tur i fjellene og i en av disse landsbyene saa jeg noe dette ned paa Andy fra en steinvegg. Da jeg oppdaget at det var en slange var det litt for sent og den landet rett foran bena paa Andy livredd og sint og med hodet oppe klar til aa bite. Heldigvis klarte Andy og hoppa unna og slangen lop sin veg (mot oss!) og paa resten av turen ble hver stokk og hver bevegelse til en ekstremt farlig slange.

Saa tiden gaar og livet fortsetter. I ettermiddag skal jeg ha praksis klasse, dvs spise lunsj og tygge qat med noen laerere og elever.

Snakkast

Home sweet home

2007-08-22T17:49:00.000+12:00

Forste natt under myggnett
Tradisjonell dans og musikk paa restaurant i Addis Ababa, Etiopia

Dyr lunsj paa ekvator i Uganda... og ol saaklart!
Middag i fraktbaaten som tok oss fra Tanzania til Uganda!
Teltet vaart hvor vi campa utenfor nasjonalparken i Tanzania!
Andy lager mat paa baalet i samme camp!

For noen dager siden var jeg i et land som ikke er et land. Etter to dager i buss fra Addis Ababa stod ble vi stemplet ut av Etiopia før vi gikk de 200 meterne for å bli stemplet inn i Somaliland. Somaliland er i teorien en del av Somalia, men i praksis et eget land med eget styresett, visa, valuta, hovedstad og alt et land kan trenge. Uten internasjonal godkjennelse og derfor ikke et eget land. Vi tok en drosje til hovedstaden Hargeisha. Vi hadde vel ikke forventet en så ”moderne” by når vi hadde bilder fra nyhetene om et krigsherjet land, men her var det fine biler, bra veier og en del fine hus. Hotellet vi bodde på var vel det fineste vi har bodd på på hele turen. Etter noen dager dro vi ned til Berbera ved Rødehavet. Som vi hadde gjort på resten av turen så ville vi også denne gangen bruke offentlig transport for det er billigere og mer interessant. Haha. Sikkerhetsjefen i Somaliland fikset for oss at alt var greit for at vi kunne reise. Hva han fiksa vet ikke jeg. Men etter å ha skviset 8 personer inn i en personbil og kjørt i 20 min ble vi stoppa ved første checkpoint og sendt tilbake fordi vi ikke hadde noen securityguard. En del kroner fattigere var vi på tur igjen. Framme i Berbera var det varmt. Glovarmt. Og ikke noe luftesystem i hotellrommet. Etter en natt i badstue tenkte vi at vi skulle betale for en bil en hel dag med soldat og slik at vi fikk friheten til å dra hvor vi ville. Men nei, vi fikk en mye dyrere bil og mye dyrere soldat men vi fikk bare dra til et av to steder for prisen vi avtalte, og ville vi dra begge steder ville det blitt en helt urimelig pris for oss fattige studenter. Så vi fikk sett på noen gamle hulemalerier som ingen riktig vet hvor gamle er (så gamle er de ble jeg fortalt). Tilbake i Hargeisha fant vi ut at det var på tide og dra tilbake til Etiopia hvor vi likte oss veldig godt og for å drikke opp ølkvoten før vi dro tilbake til Yemen. Men akk ja. Vi ble stemplet ut av Somaliland, men på etiopisk side ble vi fortalt at visa måtte vi få tak i i Hargeisha (vi hadde blitt fortalt før at det ble utgitt på grensa). Så da ble vi sendt tilbake til Somaliland sin side for å få kansellert exit stempelet. I et siste desperat håp tenkte vi at vi i det minste skulle prøve å ringe immigration i Etiopia for å dobbelsjekke at dette var sant. Så mens jeg satt på Somalilands side gikk Andy for å ringe. Etter bare noen minutter hørte jeg noen høye smell uten å tenke mer på det. Men det ble mer og mer smell og løpende folk så da snudde jeg meg for å se hva som foregikk bak ryggen min og ut av vinduet fra immgration var det som å se et innslag fra dagsrevyen. Et titalls soldater løp og skøyt rett fram for seg. Ops tenkte jeg og ble litt skjelven og jeg tenkte fort at nå var ting ut og skjøre og det var krig. Og jeg visste ikke hvor Andy var. Så jeg satt meg ned for å prøve å samle tankene mine sammen og finne ut hva jeg skulle gjøre nå, men tenkte det var best å være på riktig side av murveggen i så fall. Det var da jeg satt meg ned at jeg så at mennene inne på kontoret satt og lo og rista på hodet. Da ble jeg beroliget mens jeg må innrømme at jeg ikke synes dette var så veldig dagligdags for meg, og jeg skjønte at det ikke hadde skjedd noe med den eneste hvit personen ute der, da ville det vært litt mer oppstyr.

Så vi dro tilbake til Hargeisha til den etiopiske ambassaden for å få visa. Håpefulle banka vi på døra og ble møtt av en sur, korrupt drittsekk av en dørvakt som ikke engang ville la oss snakke noen andre enn han. Så etter å ha slengt døra i ansiktet (det er det tyngste slaget jeg noen gang har fått tror jeg) vårt med beskjed om å komme tilbake Saturday (fredag var ambassaden stengt) begynte vi å stresse veldig. Flyet til Yemen dro mandag morgen, og vi trengte to dager til å komme oss tilbake til Addis. Etter å ha løpt rundt til hvert eneste flybyrå i hele Hargeisha og funnet ut at vår eneste mulighet for å komme oss ut av landet i tide var overland på en tid vi ikke hadde.

Så lørdag morgen banka vi nok en gang på døra og samme dørvakta åpnet og lo av oss før han etter en time slapp oss inn hvor vi fikk lov til å sitte på en benk i to tre timer før vi endelig vi fikk snakka med noen. Visa ble skrevet ut med engang når vi fikk forklart situasjonen og nok en gang var vi på vei ut. Såklart ble vi stoppet på første checkpoint fordi vi måtte ha med oss politi (denne ruten hadde vi nå kjørt 3 ganger uten). Så med vår dyrebare tid måtte vi kjøre tilbake for å hente politi og så var vi på veien til grensa. Heldigvis var den ikke stengt og vi kryssa uten problemer og alle kjente oss igjen. Vi rakk en buss til Jijiga i Etiopia. På denne samme dagen måtte vi komme oss til Harar for så og ta en buss fra Harar til Addis dagen etter. Såklart når vi kom fram til Jijiga var klokka fem over seks og bussen til Harar dro klokka seks. Så med lite håp om å noen gang rekke flyet til Yemen var det noen som spurte om vi skulle til Addis. Og vi ble kastet inn i en buss hvor det var to plasser (!) igjen og vi dro av gårde. Lettelsen var stor da vi skjønte at vi ville rekke flyet og at vi faktisk ville komme 12 timer tidligere enn vi ville om vi hadde gjort vår originale plan. Sannheten var at vi kom fram 2 timer senere.

Bussturen er en hel historie for seg selv. Den skulle vart i maks 15 timer, vi endte opp med 24 timer. Og jeg er privilegert som er norsk og ikke flyktning har jeg forstått nå. Allerede på første checkpoint ble tre eller fire kvinner kastet ut og all bagasje sjekket grundig. Tror det tok over en time. Vårt visa ble sjekket veldig nøye, hadde de funnet et feil ville de nok robbet oss for alt vi hadde. Korrupsjon. Etter kanskje fem checkpoints til som var like grundig fant en av soldatene som var paa bussen ut at den var en ulovlig flyktning paa bussen (i folge han selv) som han slo for aa se iden til. Til sammen var de tre, en liten guttunge ogsaa. Han som var eldst graat nesten hele natta og siden jeg satt ved siden av han forklarte han at han var lovlig, men at vakta var en drittsekk og hadde makt og at det gjorde veldig vondt hver gang han ble slaatt i magen med gevaeret hans.

Etter en lang busstur kom vi endelig fram til Addis. Eller det vil si ikke den vanlige busstasjonen, men bak noen traer utenfor Addis. Overhorte at de stoppet der istedefor inne i byen pga av politiet. Hva det betyr faar hver enkelt tolke selv. Jeg tror dette er den mest laererike bussturen jeg har vaert paa. Og det er bare helt tilfeldig hvilket land du er fodt i. Urettferdighet har faatt et helt nytt begrep for meg.

Men naa er jeg trygt tilbake i yemen, deilig aa slappe av. Paa lordag begynner jeg skolen igjen med fem timer seks dager i uka. Huh. Men det betyr at jeg kan reise tidligere hjem! Har reservert billett 29 nov, men tror jeg skal prove aa utsette den en uke for jeg skjonner at det blir litt daarlig tid.

Afrika var bra, det er noen bilder her, men skal legge til flere siden.

Addis Ababa og hyener

2007-08-13T03:33:00.000+12:00

Ja, da har vi vaert en stund i Addis, som var en utrolig imponerende opplevelse. Forste natta sov vi paa et bordell. Hvordan vi endte opp der er ikke lett aa si. Men det er vel ingen god ide aa fly inn til et land sent paa kvelden uten aa ha reservert et billig hostel for aa si det saann. Og da vi provde aa booke for en natt til og fant ut at det var timespris samt at dora bare kunne laases innfra la vi to og to sammen og fant ut at bildet paa veggen, kondomen i do og lukta i senga horte til noe i bordell stil til. Saa dagen etter fant vi et koslig hostel med en koslig liten dame. Og dagene gikk til aa vandre rundt paa marked, gaa paa pub, drikke kafe og honningvin samt mote lokale og spise god etiopisk mat.

For to dager siden havna vi i Harar i ost etiopia hvor jeg mata en hyene! Og da vi gikk hjem paa kvelden motte vi tre hyener lopende paa veien (da lop jeg rett i en laast dor, er litt utrygg naar det gjelder dyr generelt). Men de var kjempesote!
Ok, alt er bra!

Done with Uganda

2007-08-01T19:50:00.000+12:00

Hei!

Naa har vi vel finni ut av vi har planlagte aa gjore alt for mye paa altfor liten tid. Men vi har faatt en smak av Afrika i alle fall. Vi hadde seks dager i Uganda. Hvor vi dro opp til Jinja til Nilens kilde. Her rafta vi en hel dag og dagen etter hoppa vi i strikk! Wihii. 44 meter over Nilen. Og jeg har vaert paa ekvator og tatt det obligatoriske bildet! Vi spiste paa en del fine restauranter i Kampala, for de har virkelig mye god mat der! Og i gaar tok vi bussen ned til grensa til Tanzania for vi bytta buss her for aa komme oss til Bukoba hvor vi er naa. Bussen tok tre timer paa 75 km. Noe som kunne vaert raskere om vi ikke hadde faatt motorstopp og maatte rygge en til to kilometer for aa komme opp en bratt bakke. Rett vinkel for bensinen er viktig. Ellers hadde vi utrolig daarlig vaer i Uganda. Heldigvis for vaart Yemen telt regna det ikke slik at vi ble sokkvaate. Eneste var at Andy fikk en fulebaesj i hodet da vi skulle lope til bussen. Ellers anbefaler jeg absolutt ikke BACKPACKERS (hostel/campsite) I KAMPALA. Bad bad service.

I gaar kveld hadde vi middag og ol paa stranda ved viktoria sjoen. Utrolig hvor mye ol vi har drukket paa denne turen. Jemen gjor deg til en alkoholiker. Nyte det saa lenge vi kan.

Det er egentlig helt latterlig, men det tar en hel uke for oss aa komme oss fra Kampala til Dar Es Salam. Tanzania er stort, men veldig daarlig transport. Vi har sitteplass paa baaten i kveld. Heldigvis soveplass paa toget senere. Ok, snakkes siden. Etiopia 6.august!!

Viktoria sjoen

2007-07-24T19:18:00.000+12:00

Da sitter jeg paa en internett kafe ved den nest storste sjoen i verden. Veien hit har vaert lang og det hjelper ikke naar bussen stopper aa kjore kl 2230 paa kvelden uten at du er forberedt paa det. Men da er det fint at man ikke er in the middle of nowhere i Yemen, men Afrika hvor du kan finne en liten butikk med en kald ol. Reisen opp hit har tatt noen dager. Forst sju timers busstur fra Dar til Dodoma. Saa overnatta vi i Dodoma hvor vi tok en buss til Mwanza som tok 20 timer (men ville tatt tolv om bussen ikke hadde stoppa mitt paa natta) paa den verste veien jeg noen gang har kjort paa i hele mitt liv. Og i gaar skulle vi faa sitte paa en godsbaat til Kampala, Uganda. Men den fikk saa klart problemer med et tog som skulle paa baaten saa da sitter jeg fortsatt i Mwanza og haaper paa at vi faar dratt i kveld!

Fint vaer her, og kunne aldri forestille meg at det var saa vakkert ved viktoria sjoen.

Alle dyrene i Afrika (tilbake i Dar Es Salam)

2007-07-21T03:37:00.000+12:00

Rask rapport...
Da er jeg nok en gang i Dar, har vaert fem dager paa safari i Selous, har sovi i teltmed elefanter luskende rundt, sett sebra, slanger, flodhester og andre tribudurer. Har sitti i en buss i aatte timer som fikk motorstopp og aldri kom seg videre.
Livet er fint og jeg er trott.
Reiser til Dodoma med buss i morgen for saa aa kanskje ta et tog eller buss til viktoria sjoen som vi skal krysse til uganda hvor det kanskje blir rafting. Men for det blir det dagevis med overfylt afrikansk buss som kanskje ikke kommer noen vei i det hele tatt!!!

snakkes!

Hakuna Matata (Dar Es Salam)

2007-07-15T06:11:00.000+12:00

Huh... Kan ikke si annet enn at jeg endelig kan puste og oppleve og nyte. Det er godt aa sitte i en pub med en ol i haanda og ha paa meg de klaerne jeg vil mens jeg ser paa menn og kvinner som snakker sammen i fargerike klaer.

Kulturforskjellen fra Yemen til Tanazania er enorm og jeg ser at jeg kanskje trenger litt sivilisasjon naa og da. 7.juli floy jeg og Andy ut fra Yemen hvor vi var i transit en natt i Addis Ababa (Etiopia) og bare det aa kunne faa billig vin til middag var verdt det (for ikke aa snakke om hotellrommet!). Dagen etter floy vi til Dar Es Salam via Kilimanjaro, saa jeg fikk se toppen!! I Dar drakk vi ol paa kvelden og spiste pizza paa Florida pub. Dagen etter tok vi ferja til Zanzibar, hvor vi har tilbragt de fem seks siste dagene. Leide oss motorsykkel som Andy kjorte fram og tilbake (og fram og tilbake.. og fram og tilbake) paa mellom stonetown (der havna var) og der vi fant oss dyrt husrom mens jeg laa paa stranda :S. Gikk ogsaa en tur i apeskogen hvor jeg satt midt mellom gale aper som ikke var altfor redd mennseker og en kryddertur fikk vi ogsaa tid til.Fint var det, og en god pause fra Yemen. I dag tok vi ferja tilbake til Dar hvor vi blir i morra ogsaa for vi tar bussen (ma reise fra hotellet fire paa morran...) ned til Selous hvor vi skal campe med vaart fine yemen telt og dra paa baat og gaa safari. Saa faar vi se om vi rekker aa krysse viktoria sjoen og dra inn til Uganda!

Haaper alt er bra hjemme, det er det ihvertfaall her!!!

Jambo

Klem glade ingvild

Ps bilder kommer nok naa jeg er tilbake i yemen saa lenge ingen stjeler kameraene vaare!

Bilbombe og andre hendelser...

2007-07-07T06:19:00.000+12:00

Qattygging i baksetet paa bilen er praktisk

Kanskje noen har fått med seg fra Dagsrevyen at det har vært en bilbombe her i Yemen for noen dager siden? Historien sier at en selvmordsbomber (bilen full av sprengstoff) kjørte inn i en turistbil med spanjoler i Marib hvorpå 9 personer ble drept og flere skadet. Til sammen var det seks turistbiler der og to av bilene ble vel blåst opp i lufta. På skolen får vi alltid beskjed fra den amerikanske ambassaden om uroligheter som skjer i Yemen. Denne gangen refererte ambassaden til hendelsen med at det hadde vært en bombe i Marib men ingen amerikanske var blitt drept. Ingen mer informasjon. Lenge leve Amerika.

Vaar personlige politieksorte

Naa kan ingen komme aa ta oss nei!

Personlig bekymrer jeg meg ikke for at dette kommer til å skje med meg, det kan skje hvor som helst i verden. (Se på London for eksempel). Men yemenittene bekymrer seg. Dagen etter denne bomben fant sted dro jeg, mamma og søskenbarn Silje ut på tur. Først dro vi til Thulla, en vakker landsby hvor hver og en av innbyggerne har en butikk, med andre ord de er som flått, klistrer seg til deg med engang du går ut bildøra. Men denne gangen var byen nesten helt øde. De fleste dører var låst og vi fikk en personlig politimann til å gå rundt med oss ( selv om jeg har mine tvil om at han var en politimann. Uten gevær og uten å be om penger etterpå). Jaja, tenkte jeg og vi dro videre nordover (det har endelig blitt fred helt i nord!) til Hajja hvor vi sov på hotellet. Dagen etter møtte en politibil oss og sa at vi ikke fikk lov til å reise alene så de måtte bli med og passe på oss. Og det gjorde de, og det gikk på det forteste i 30 km/t å kjøre bak våre personlige livvakter. Etter en time stoppa de spurte om penger og sa noen andre skulle passe på oss i det neste distriktet. Et korrupt land. Heldigvis kjørte denne politibilen (med maskingevær) så fort at vi mista de og da de ringte og spurte hvor vi var var vi også over alle høyder. Vi fikk litt problemer ved et av checkpointene fordi vi ikke hadde politieskorte, men da sa sjåføren vår at de kom, men de var bare å kjøpte qat. Jeg tror ikke disse qat tyggende politifolkene kunne gjort så veldig mye hvis noe skulle skjedd med oss allikevel. Og vi blir mye lettere et mål med en politibil på slep. Men det viser at befolkningen bryr seg, og at de ekstreme ødelegger for den store enhet. Jeg tror yemenittene har tatt det hardest med denne bombinga en mange andre, og det er faktisk første gang det har skjedd i yemen. Det er forståelig når turismen er knapp og landets rykte er utslettende for turismen, og pengene turismen bringer er hellig i dette fattige landet.
Andy i full sving paa vaert nye kjokken... Mamma og Silje nyter ferskpresset mangojuice i vaar nye stue (som er en del av kjokkenet) ... og maten var ikke noe aa klage paa! (legg merke til vinen!)

Ellers har jeg, som tidligere nevnt, fått besøk av mamma og Silje, jeg og Andy har flytta til ny leilighet etter vanntrøbbel i den gamle og om et par dager reiser vi til Afrika. Det har vært koslig med besøk og masse mat, godteri og blader for Norge. Vi har for det meste holdt oss i Sanaa for jeg må ta igjen noen timer for lånekassen.

Flyktninger fra Djibouti som ble veldig glad for ost og kjeks!

Det er regntid og da blir det litt taakete paa vei til et slott, ett spokelsesslott...

Jeg håper mamma og Silje har fått med seg en del av yemen selv om jeg har vært opptatt med å flytte fra leilighet til leilighet og planlegge Afrika tur. Men nå ser det ut som det meste er klart. Mamma og Silje reiser hjem 7.juli og jeg og Andy flyr til Etiopia 8.juli hvor vi er i transit en natt før vi flyr videre 9.juli til Tanzania og tar båt til Zanzibar. Det er kjempefantastisk å tenke at om mindre enn en uke ligger jeg på en av verdens vakreste strender (ifølge HENNE) og plasker i vannet. Vi kommer mest sannsynlig til å reise til en nasjonalpark i sør Tanzania for å dra på båtsafari før vi drar nordover til Uganda. 6.august skal vi fly tilbake til Etiopia hvor vi tilbringer to uker før vi flyr tilbake til Yemen 20.august. Dette blir bra, skal prøve å oppdatere bloggen underveis!

God sommerferie! Fin bekk og ganske gront i Hajja

En draape til... (neida...)

2007-06-25T21:24:00.000+12:00

Forskjellen på Qatari muslimer og Yemeni muslimer er mennenes væremåte. I Qatar har de en overflod med penger og selv om kvinnediskriminering nok er aktuelt her behandler de tilsynelatende kvinnen på gata med respekt på en gentlemanaktig måte. Jeg tviler sterkt på at det finnes en Yemeni gentleman. Kvinner er og blir et sex objekt her og jeg er dritt lei av siklende mannfolk som tilfeldigvis ”dunker” borti deg på gata eller roper etter deg eller foreslår en ganske billig pris. Jeg leste et sted i en norsk avis at norske kvinner syntes det var ganske frekt av såkalte bygningsarbeidere med rørleggersprekk som plystret etter dem i gatene, og de folte seg skesuelt trakassert. I Yemen er du heldig om det er bare det de gjør. De eier ikke respekt for kvinner, da spesielt vestlige kvinner, overhodet. Skal jeg gå ut av bussen er det ingen mann som lar meg gå først, møter jeg noen i ei trang gate tar mannen det som en selvfølge at jeg skal vike plass til han. Kvinnen skal avlyde mannen, og ikke omvendt. Og så videre og så videre. Det er kanskje ganske tydelig at jeg har fått Yemen langt opp i halsen og jeg har ikke så mye godt å i om landet akkurat nå. Men hvis jeg tenker dypere etter er det vel ikke enkeltmenneskene jeg skal blir fobanna paa, men heller hele samfunnet og president og saa videre og saa videre.

Er det ikke nok kvinner, er det menn aa plukke i!to uker så drar jeg seks uker i Afrika på loffen. Så blir jeg kanskje klar til å dra tilbake til dette fordømte (kanskje jeg sletter litt av denne bloggen en dag jeg ikke er så sur) mannsdominerende samfunnet. En lærer på skolen spurte en av mine medelever om hvorfor alle vestlige kvinner selger sex. Det kan vel sammenlignes med at mange i vesten tror at alle muslimer er terrorister.

Den forskremte tante
Litt tryggere med gevaer, eller kanskje ikke?

Ellers har tante vært på besøk, for kanskje tre uker siden, og jeg har ikke skrevet noe siden. Men vi hadde noen fine dager i Bora fjellene som er helt fantastisk, samt Manakha, Hajjara, Shibam, Kowkabam, Thulla, Taiez, Ibb… Bilder og forklaringer kommer senere, men er veldig opptatt om dagen. Skal også klare å flytte leilighet mens mamma er her. Etter flere uker med kaldt vann eller intet vann og dum dum huseier bestemte vi oss for å flytte til en billigere og forhåpentligvis bedre leilighet i gamlebyen. Så i slutten av denne måneden bærer det av gårde til min tredje leilighet i dette bakvendt landet.

Forst drar vi paa fiske markedet for aa plukke ut fisken... ...Saa spiser vi den!

Ellers så blir det nok ikke så mange oppdateringer da mamma og Silje kommer på tirsdag (det er et lys i tilværelsen! Det er håp!) og rett etter de drar kommer jeg meg forhåpentligvis ut av dette landet. Men da skal jeg prøve å skrive litt under vår reise i den tredje verden. Kanskje klarer jeg og legge til noen bilder med denne bloggen kanskje ikke.

Familien i Wadi Dhahr og den lille storsjarmoren

For å oppsummere så er jeg lei Yemen og mannfolkene som ikke gir deg fred og som synes det er helt normalt å vise fram penisen sin på bussen og gjerne vise hva man kan gjøre med en og. Jeg gleder meg til jeg får besøk og til jeg skal til Afrika. Håper alt er bra i nord og at sommeren er fin. 8 mer dager av skole og jeg har også sommerferie! Jippi!

Wadi Dhahr 2 og sykehus 3 og litt 17.mai

2007-05-21T00:31:00.000+12:00

Noen som kjenner meg igjen?
Dette blir oppfølgerbloggen til mitt første Wadi Dhahr besøk og oppfølgeren til mine to sykehusbesøk.
Ogsaa var det lille mas(k)ekoppen...
Som avtalt med våre nye venner i Wadi Dhahr dro jeg og Andy tilbake til familien den påfølgende helgen for å spise lunsj og være sosial. Det eneste problemet vi hadde var at vi hadde vært i bursdagselskap til Craig dagen før og da slet vi med for lite søvn og litt bakrus da vi stod opp tidlig neste morgen for å ta bussen oppover til Wadi Dhahr. Etter en times tur, i fem forskjellige transportmidler kom vi endelig fram og bestemte oss for å slappe av litt før vi dro til familien. I det vi satt oss ned kom det et helt brudefølge (dvs to brudgommer og hans brødre, ingen kvinner) som ville ta bilde sammen med meg. Denne fotograferingen varte i kanskje en halvtime før vi endelig fikk sagt ifra at vi ville komme oss videre. Så etter en beroligene (…) pust i bakken dro vi til vår yemenittiske venn. Først tok han oss med til den lokale skolen hvor det å slå elevene er en vane. Vi snudde nok hele skolen på hodet da vi kom vandrende inn i en klasse som vi selv måtte delta i. Heldigvis ble ikke jeg slått selv om jeg leste arabisken feil. Så dro vi tilbake til huset hvor vi fikk god lunsj før jeg og kona i familien dro til det andre huset hvor hennes sju søstere bor. For å være helt ærlig var jeg ganske utslitt og jeg forstod ikke så mye av hva de sa og jeg sa heller lite. Men det var koslig for det. Vi ble invitert på storlunsj i det andre huset (hvor de syv søstrene holder til) når jeg før besøk av tanta mi! Det håper jeg blir en opplevelse for tante. Kanskje hun plukker opp noen gloser og?
Det største med besøket denne gangen for meg var at Andy fikk se ansiktet til kona i huset. I Yemen dekker de fleste ansiktet sitt (se bilde av meg!) og det skal ikke vises til andre enn ektemann, brødre og far. Det var ganske stort synes nå jeg.

Ellers har jeg vært syk de siste tre dagene igjen. Etter medisinen i Qatar var jeg sikker på at jeg var helt frisk og magen i orden. Men denne gangene tenkte jeg at jeg skulle klare meg uten sykehuset. Men etter tre dager med diare og oppkast hvor jeg tilslutt besvimte fant vi ut at jeg måtte til sykehuset allikevel for å få i meg væske og riktig medisin. Det er ikke noe gøy å være stamgjest der, men i dag er formen bedre og håper jeg er i toppform i morgen for 17.mai!

Da jeg ikke kom meg til internett kafeen for i dag saa tenkte jeg at jeg skulle gi et kort referat fra 17.mai med det samme. 17.mai ble feiret hjemme hos Vibeke med spekemat, laks, eggerore, firklover, akevitt og is. En herlig 17.mai med ballonger i rodt, hvitt og blaatt. Vi var tre og en halv norske til sammen pluss kanskje 15 andre! Hipp hipp hurra! Men koslig var det.

En fin dag

2007-05-06T00:49:00.000+12:00

I gaar ble jeg gift.

Og i gaar ble jeg katolikk. Andy ble til og med norsk!

Hvis jeg blir vaerende i Sanaa uten aa reise ut av Sanaa saa tror jeg det er en enorm stor sansynlighet for at jeg blir gal. Saa paa kanten av galskap dro jeg og Andy paa dagstur til Wadi Dhahr, en halvtimes kjoretur ut av Sanaa. I denne lille landsbyen finnes Yemens mest kjent hus (for de som i det hele tatt har hort om Yemen), et hus som har tilhort en tidligere imam (hellig mann som skriker for full hals i moskeen) som naa er en stor turistattraksjon hvor det pleier aa vaere gambia dans hver fredag. Gambia dans danses av menn og dansen fremfores hver fredag etter bryllup nede i gaarden til dette huset.

Klokka tolv var dansinga ferdig, saa da bestemte vi oss for aa vandre litt rundt omkring mens vi venta paa solnedgangen og bedre lys for fotografering. Ikke overraskende nok tok det ikke lang tid for vi ble invitert paa qattygging hjem til en lokal. Det skulle vise seg aa bli min storste opplevelse i Yemen saa langt. Naa skal jeg prove aa skildre denne opplevelsen (nei, jeg snakker ikke om Qatrusen), noe jeg tror er ganske umulig. Det ble lite tid til fotografering for aa si det saann.

Da vi kom til huset til vaar nye venn fikk vi lunsj. Bare ved aa se paa maten var det lett aa se at levestandaren var hakket verre enn i byen. Noe Yemenitter har veldig daarlig forstaelse for er at en jente og en gutt bare kan vaere venner saa da sa jeg og Andy at vi var gift. Aa ikke tro paa Gud (noe ingen av oss gjor) er ogsaa helt uforstaaelig for en Yemenitt, saa da sporsmaalet om vi var katolikk kom opp sa vi bare ja. Etter en liten stund kom kona i huset inn og hun lagde niqs (en slags type henna paa meg), og etterpaa forsvant ho. Etter litt qattygging kom den ei anna jente inn og spurte om jeg ville komme til jentene. Vi gikk til et annet hus hvor alle aatte sostrene var samlet med det meste som kan krype og gaa av barn. Barn er overalt i Yemen.

Kvinnene snakka og snakka om bryllup bryllup og atter bryllup. Jeg fikk se bryllupsbilder og jeg fikk hore diverse (yemenitiske) kjaerlighetshistorier. Da jeg fikk sporsmaal om bryllupskjolen min var lik den paa bilde saa jeg forst: Bryllupskjolen min!? (mens jeg tenkte at jeg er da ikke gift). Men saa kom jeg paa at jeg var jo gift med min etterhvert saa veldig kjaere Andy saa da sa jeg at ja jeg hadde samme bryllupskjole som den paa bildet. Det ligna paa noe jeg hadde sett for.

Ellers saa gikk det naa i snakk om alt kvinner kan snakka om mens jeg ble haandmatet med qat (det er kanskje mulig aa se paa bildet). Saa ble vi invitert paa overnatting neste helg. Og da snakka de om at de skulle male hele kroppen min i niqs, en slags tatovering som varer i kanskje to uker. WAAAAEE.. Det vil jeg ikke. Og de hadde veldig lyst til aa lage eyeliner paa meg med denne niqsen. Og jeg kan bare forstille meg hvordan jeg da kommer til aa se ut et par uker.

Men uansett var det en dag med tusen inntrykk av et nytt Yemen, med nye dorer som har apnet seg. Og vi snakka arabisk hele tiden. Arabisk virker ikke saa uoverkommelig som det gjorde for litt siden. Naar jeg kan kommunisere saa mye med innfodte foler jeg at jeg paa mange maater har naadd et helt nytt plan i Midtosten etter nesten sju aar nedi her. Forhaapentligvis reiser vi tilbake neste helg. Jeg folte meg mye mer komfortabel med denne familien enn noen andre jeg har vaert hos, og de kunne ikke engelsk i det hele tatt saa da blir alt mye mer eksotisk og primitivt med engang. Og jeg slipper aa begynne aa laere bort engelsk som de fleste vil.

Ellers har de fleste vennene mine dratt, Natalia dro i dag tidlig. Saa da er det ikke mange igjen.

Tilslutt legger jeg ved to bilder fra onsdagens costumebirthdayleavingparty! Enjoy.

The hidden beauty. Er det en mann eller kvinne? Andy har tatt paa seg favorittkjolen.

Den yemenittiske piraten Natalia! Sexy.

Ma asalama

Lenge siden sist

2007-05-02T02:52:00.000+12:00

Ja, tida flyr den. Hjemmesiden min har jeg valgt å si ha det bra til, og med alt som har med data å gjøre (eller latskap, alt etter som) så har det tatt veldig lang tid for meg å finne en løsning på mitt hjemmesideproblem. Men nå har jeg (som dere sikkert allerede har forstått) opprettet en ny blogg, og jeg håper den varer og at den ikke blir ødelagt. Jeg håper også jeg får plass til en del bilder her. Jeg har jo tenkt å blotlegge hele (det er nok halve ;)) livet mitt her…

Så hva har skjedd siden 9.mars 2007 (da jeg sist skrev blogg)? Pappa har vært på besøk, Margaret og Lisa (mine kjære samboere (har ikke helt kommet over samboerskapet vårt enda…) har vært på besøk i Qatar, jeg har vært på besøk i Qatar og Yemen har nok engang vist seg fra nye sider.

Jeg kan starte med det første først: Den hellige fars besøk. Sent på kvelden 14.mars stod jeg på flyplassen og trippet. På flyplassen i Sanaa har det seg sånn at du kan se alle som kommer fra passkontrollen hvor de må scanne håndbagasjen. Det er like morsomt å se at folk går rett forbi denne scanninga hver gang (den er nemlig ikke så lette å se (personlig erfaring)) for så å måtte gå tilbake å ta av seg ytterjakker, bæreposer, kamera eller hva en måtte ville ta med seg til middelalderen. Så etter en lang stund (Pappa fant nok sin plass bakerst i køa) med mye om og men ved analysen av håndbagasjen kom den staute Pappa med stor grønn allværsjakke en bærepose for mye og humør som vanlig (ikke mye som hadde forandret seg med andre ord).

Tidlig på morgenen dagen etter Pappas ankomst (da snakker vi fem tida) dro vi til flyplassen sammen med Natalia (student fra Indonesia/Australia) for å ta flyet til øst Yemen til Wadi Hadramawt, Sayoun. Den første dagen vandret vi i Sayoun, palmens by. Liten, men koslig by. Dagen etter kom Tim med buss fra Sanaa og da startet vi vår ordentlige tur med vår forferdelige sjåfør (er ikke like sint og oppgitt som på turen så da gidder jeg ikke legge ut om dette tilfelle, han var bare fæl). Da dro vi rundt i wadi (wadi = en slags dal) Hadramawt til Shibam og Tarim. Shibam er en meget spesiell skyskraper by. Da snakker vi ikke New York eller noe som (i hvert fall) jeg forbinder med skyskraper by. Vi snakker fortsatt middelalder, vi snakker Yemen. Shibam består av en firkantet middelalderborg med høye hus (derav navnet skyskraper regner jeg med…), og befinner seg i midten av ingensteds. Det er nok sjarm i bare det.

Dagen etter kjørte vi til Wadi Dawan hvor verdens beste honning sies å befinne seg. Men det er vel som pappa sa: ”Jeg kjenner ikke forskjell jeg.” Også kjøpte vi det bare fordi det skal være verdens beste honning, og vi er vel ikke de første til å gjøre akkurat det. Turen gikk videre til havnebyen Mukalla. Litt mer sivilisasjon en i Sanaa, der er vel på grunn av sjømennene og påvirkning fra det indiske hav. Etter en kveld i denne havnebyen dro vi videre til Bir Ali hvor vi strandet på en (nesten) øde strand. Utrolig fint, med asurblått (er det ikke det det heter i reklamene?) hav, delfiner hoppene i horisonten, perfekt temperatur i vannet og ingen charterturister så langt øye kan se. Fisk til kvelds og søvn på stranda under åpen himmel. Bedre kan det ikke bli. Dagen etter ble det mer bading i det indiske hav før sjåføren vår bestemte seg for at det var ”jalla mukalla”. Da ble det middag i Mukalla, ufrivillig penis show og fly tilbake til Sanaa.

20.mars feiret jeg, pappa og 15 andre studenter 20 årsdagen min på Karamuch hvor jeg spiste pizza og pappa følte seg ung igjen. Kvelden ble rundet av med et par drinker (ja, pappa var med!) på Sheraton med to av mine samboere: G og Andy, Ben, Christel og såklart min staute Pappa. En fin dag med andre ord.

Pappas siste dager i Sanaa, for denne gang, ble tilbringt gatelangs i Sanaa og gamlebyen. 24.mars(tror jeg…) forlot Pappa Sanaa. Veldig koslig med besøk av en kjent og kjær i ”det glemte land”.

Etter et litt tårevått farvel (som stakkars G måtte vitne og trøste resten av kvelden) dro jeg til mitt andre fedreland: Qatar for å møte mine to eks-samboere Margaret og Lisa.

Etter noe jeg trodde bare skulle være en svipptur til et av nabolandene kom jeg endelig fram til Qatar, ca åtte timer forsinket (”vi måtte bare spise lunsj før flyet kunne gå”, eller noe i den dur). Å komme til Qatar var som å komme til vesten igjen. Sivilisasjon, rene toaletter og menn og kvinner sammen er nøkkelord. Men Qatar er nok ikke helt som vesten allikevel. Men det var godt å kaste av seg abayyen, være sivilisert og bare slappe av med venner igjen. Det var veldig stort å se Lisa og Margaret igjen I QATAR!!! Det ble mange, lange timer ved bassenget, noen ørkenturer, shoppingrunder i Doha, besøk på tv-kanalen Al-Jazeera… Vi ble tatt veldig godt vare på av de norske (spesielt Ove og Kjersti) og to gamle kompiser som kjørte oss dit vi trengte. En god pause fra Yemen. Noen jeg tror man trenger for ikke å bli alt for primitivt. Mitt nye mål er å lure Margaret og Lisa helt til Yemen. Noe veldig annerledes, men absolutt verdt det. Det kan bli noe vanskeligere, men før man vet ordet av det kan muligens Margaret være på saken og da kan de begge kanskje komme tildekt med hatt på flyplassen her i Sanaa til min store glede og begeistring (dette er et stort hint jenter, men det har dere nok skjønt ja).

Jeg trodde jeg skulle gå på en skikkelig nedtur da jeg kom tilbake til Yemen 12.april. Dette på grunn av at jeg visste at jeg hadde sett fram til Pappa-besøk og Qatar tur. Men nedturen kom ikke (Og har enda ikke kommet. Bank i bordet). Christel dro et par dager etter min retur. Hun skulle egentlig dra dagen etter, men så bestemte de seg for å ”slette” flyet hennes slik at hun måtte være et par dager lenger (til min glede og hennes frustrasjon). Arabisken har også nådd et nytt nivå føler jeg. Timene går bare i arabisk, naturlig nok når en av lærerne min ikke kan engelsk, noe jeg syns er veldig bra og gøy. Endelig kan jeg lage setninger og folk (i hvert fall mine lærere) kan til og med forstå hva de betyr.

Livet går sin (u)vante gang her. På fredagen møtte jeg en gammel kjenning fra Qatar, Trond Bergan, som er på jobboppdrag her for ti dager. På onsdag skal vi ha avskjedsbursdagskostyme fest for Natalia som reiser lørdag. Det kan hende at min nedtur kommer etter hennes avskjed, da er det nemlig ingen gamle kjente igjen uten de tre jeg bor med. Men jeg tenker som så at da blir det mer tid til å studere, mindre tid til å suse og tid til å vandre gatelangs samt møte noen yemenitiske jenter for arabisk-engelsk sosialisering. Tror ikke det skal bli for dårlig. Tante kommer dessuten på besøk 21.mai, mamma 26.juni og det blir afrika tur i juli. Så tida fortsetter nok bare å fly. Og jeg har nok bestemt meg for å være i Yemen fram til desember. Om ikke lenger.

Gratulerer til de av dere som har klart å komme gjennom hele min blogg i dag. Hvis jeg klarer å finne ut hvordan jeg putter bilder på denne siden tror jeg nok det blir en regelmessig oppdatering av bloggen. Insallah.

2007-04-28T02:47:00.000+12:00

Min blogg! Mitt liv i detalj! Her skal hele mitt liv (eventuelt halve, eller bare deler) blottlegges om ikke lenge...